En skulle vøri fire år i romjul ...

... men det er ikke sikkert at livet hadde vært en fest for det. 


Vi kom tilbake til Helsingfors i formiddag etter en tysk jul hos samboers familie. Det har vært dager med familiesammenkomster og et par turer til svømmehallen. Et par kilo ost og pølser, julekaker og hostemedisin ble med i bagasjen hit igjen. Min kjære prøver med all sin makt å bekjempe basseluskene som truer med å gjøre kål på hele nyttårsfeiringa. Ennå går det bra, kanskje på grunn av en real dose med C-vitamin og saltvannsgurgling. 


Nå holder han på med å skifte sykkelkjedet mitt, det røk av en ettermiddag før jul. I går var vi sammen med hans foreldre og søsken innom en sykkelbutikk i Düsseldorf for å kjøpe sykkelhjelmer til foreldrene. Noen mente at det ikke var en så romantisk gave, men jeg syntes det var en riktig fin tanke å beskytte den intellektuelle materie fra ytre farer. I alle fall, jeg kjøpte et sykkelkjede pluss en såkalt optisk sykkellykt. Etter en test hvor jeg lyste rett i øynene med den, ble jeg nesten blindet, og konstaterte at det måtte være noe til lys. Ny lykt måtte jeg jo ha, etter at jeg var så dum å etterlate den jeg hadde før på sykkelstyret mens jeg bare skulle en snartur innom butikken. Da jeg kom ut igjen, var den selvsagt borte, og jeg måtte sykle hjem alldeles i bekmørtna*. For hver politibil jeg så, var jeg sikker på at én ville stoppe og ilegge meg en klekkelig bot for å drive med uvettig ferdsel i trafikken. Makan til forfølgelsesvanvidd. Nuvel. Nå har jeg i det minste en skikkelig fin lykt som er enda bedre til og med.


I en romjulsblogg er det vel en plikt å fortelle hva man fikk i julegave og sånn. Jeg fikk egentlig ganske så ordinære ting, blant annet en Thermarest fra foreldrene til samboeren, noe som jeg ble meget glad for. Nå kan jeg sove ute på vinteren uten å forfryse stumpen. Herrlich. Så ble det også et par ullsokker på meg. Jeg kan ikke glemme å nevne at jeg fikk Arne og Carlos´ JULEKULER på tysk! Jemini, det er noen skikkelig snåle typer! Elsker den boka, selv om det neppe blir så mange julekuler ut av det. Mønstrene kan brukes til så mangt. Holder på å mekke et par ullsokker med ekornmønster på, som jeg har hentet fra boka. 


Min kjære er virkelig en hendig kar. Han sydde vindvotter til meg. Helt på egen hånd, og det var visst noe av det første han noensinne har sydd. Jeg er imponert. De er mye finere enn noe man kan få kjøpt. Jeg skal sette inn et bilde av dem senere. Hvis jeg husker på det, vel og merke ....


Bedre enn å få, liker jeg å gi julegaver. Jeg sendte en 4,2 kg pakke til familien i Finnmark fra Tyskland, fordi det faktisk var billigere enn å sende den herfra. Pakken kom selvfølgelig ikke frem til jul, men det syns jeg ikke gjør så mye. Vi jobbet ganske hardt for å stelle i stand alle gavene, og det var en sann kilde til fortvilelse å finne gave til mannfolka i familien. Du finner rett og slett veldig sjelden noe som passer perfekt. Så får det bli noe som vitner om at vi husker på dem. Det ble forhåpentligvis ikke så gæli til slutt. For mitt vedkommende er ikke jula over før alle mann har fått åpnet gavene sine. Jeg gleder meg sånn til pakken kommer frem, sjekker Postens nettsider hver dag. Nå befinner den seg på postterminalen i Tromsø, og er visstnok klar for videresending. Så kjapp deg da, herr postmann!


Snart skal vi sykle en tur på Lankamaailma. Direkte oversatt betyr det Garnverden, og det er det jammen meg også. Den garntypen eller fargene du ikke finner der, er ikke å oppdrive. Det er et mekka for sånne som meg som lider av den uhelbredelige strikkegalskapen. Pinnene har gått i ett.


Men først må sykkelen bli ferdigreparert. Jeg fikk nettopp en statusoppdatering - sykkelen har visst fått hard medfart med 100 km hver uke: Bakskjermen er ødelagt, girvaieren er gått av, sykkelstøtta henger og slenger, bagasjebrettet er ønsket fast, kjeden - som samboen skiftet for knapt én måned siden - er i stykker. Rullemonsteret har også vært inne på sykkelsykehuset for skifting av skivebremsene. Er glad det ikke er snakk om bil, for da ville sluttsummen vært astronomisk. Dette kan man (les: min sin mann) fikse selv, bare jeg skaffer sykkeldelene. So ist das Leben.




* er fullt klar over at dette er et nordnorsk ord

Førjulsstemning i Portveien 2

Nå nærmer det seg jul ... Vi drar til Tyskland allerede tirsdag neste uke. Til nå føles det ut som om vi har vært på 100 førjulsfester. Minst. I alle fall har det vært noe nesten hver eneste kveld. Finnene kaller det "pikkujoulut", altså "lillejulsfest" eller noe i den dur. Det kan kanskje ligne på julebord, men er ikke helt det samme, tror jeg. 


Hjemme hos oss har vi fått noen små julegimmicker som bidrar til å øke julestemninga. Adventslysene er selvfølgelig på plass, og i morgen tenner vi det fjerde lyset. Samboeren min holdt på å begå den fatale feilen forrige helg, ved å tenne på alle lysene. Jeg rakk ikke å avverge det, men blåste ut lyset like etter på, så det er bare en svart veke som sladrer om fadesen.


Julekalendere har vi ikke mindre enn to av. Her er den ene:

Weckmann er noe tyskerne lager før jul. 11. november er det Martins dag, og da skal en slik en fortæres. 6. desember er det St. Nikolaus, og da er oppfølgeren på plass. Min kjære er trofast mot tradisjonen og sin kultur, og bakte til begge dagene. 

En morgen våknet vi opp til et etterlengtet syn: Snø! Naboungene var ute med akebrettene med en gang. Se hvor artige mønstre som dukket opp:

Dessverre varte ikke gleden lenge. Kanskje har vi tatt med skiene forgjeves. Værprofetene spår en svart jul. Snøen er erstattet med regn og sludd. 

O du fröliche Weihnachtszeit.

Denne lille tassen lå oppi en luke i kalenderen. Nå dingler han i lampa på kjøkkenet.

Tallinn

Vi kom oss faktisk til Tallinn forrige helg, men på grunn av været og mye sjø, ble avgangen til katamaranen avlyst. Samboeren måtte derfor springe fram og tilbake til Linda Line-terminalen for å få byttet om billettene våre til Tallinkbåten. Mot et tillegg på tilsammen 40 euro, tur/retur for begge. Tenketenketenke... Men. Vil man av gårde, så vil man av gårde.

Overfarten gikk forholdsvis bra, men for ei som blir kvalm selv på hurtigruta - kanskje spesielt på hurtigruta, aner ikke hvorfor, men sneglehuset mitt tåler visst ikke stort. Nuvel. Vel utpå, midt i en strikkeomgang, kjente jeg magen begynte å danse, og da var det bare å komme seg ut på dekk og trekke frisk luft. Det gjorde susen, selv om vi ble litt kalde. 

Været var - ikke særlig overraskende - omtrent det samme i den estiske hovedstaden. Regn, vind, kaldt ... Men vi er jo vant til værguder i dårlig lune, og lot oss såvisst ikke skremme.

Vi brukte lørdagen på å vandre rundt i byen, og her er noen fotominner fra turen vår:

Vi stakk innom en liten kafé som lå bortgjemt i et smug. Det er mange slike smug i Tallinn, og det er en av de tingene som er sjarmerende med byen.

Vi fikk oss til og med en nokså velfødd kompis inne på kafeen. Han så ut som han hadde fått nok kaker for en stund, så vi var riktig så gnadne (les: gnien) med serveringa denne gangen.

Karlsson på taket hadde også funnet veien over Østersjøen ...

Strikketøyet var som vanlig fast inventar i bagasjen........

Adgang til (altfor) billig alkohol er for et stort flertall av de finske turistene en stor grunn til å besøke naboen over dammen. Hadde jeg vært finne, hadde dette fenomenet vært en stor beveggrunn til å skifte statsborgerskap. Men så kom jeg på at jeg er norsk. Vet ikke hva som er verst... Pest eller kolera liksom. Nordmenn oppfører seg visst ikke hakket bedre på Kanariøyene. Vi var meget tilfredse med våre lette ryggsekker, hvor det heftigste  vi hadde kjøpt var estisk salami. 


Vi travet rundt i mange, mange butikker. Dessverre måtte vi konstatere at turistfaktoren var etter det vi kunne se meget dominerende. Julemarkedet besto av sikkert 30 boder, hvorav 26 var nesten identiske... I følge ei estisk jente jeg snakket med denne uka, er grunnen til dette det høye gebyret utstillere må punge ut med for å få stå på markedet.

Men alt i alt er Tallinn en by vi gjerne kommer tilbake til, mye på grunn av den unike arkitekturen fra middelalderen. Her kan man observere mye påvirkning fra blant annet hansatida, da byen hadde tette kontakter med tyske handelsmenn.                                              

  

På reisefot

Vinden uler og snøen fyker ute. Det er sikkert galskap, men vi skal begi oss ut på sjøen over til Tallinn i ettermiddag. Været er så dårlig at hurtigbåten, som vi egentlig skulle reise med, er satt ut. Vi fikk booket om billetten til Tallink-båten i stedet ved å betale 10 euro ekstra per pers. Det blir litt dyrere alt i alt, men vi fant ut at det var verdt forsøket. Hotell er allerede bestilt, og vi vil ellers tape pengene. Dessuten vil vi jo til Tallinn.


Ellers er det full julegavemekking på gang. Egentlig skulle desember måned vært helt og holdent satt av til julestria. Samboeren min er en skikkelig julenisse, han elsker å lage overraskelser. Jeg er mindre kreativ, og lider mye i førjulstida av kvaler. Det blir nok noe sånt også denne gangen. I fjor satt jeg lillejulaften og strikket sokker til ham til jeg nesten fikk senestrekk. Jeg måtte til og med ty til en nødløgn, som han sikkert gjennomskuet. Julegaver er veldig vanskelig. Folk har alt, eller ønsker seg ingenting. I tillegg har jeg fremdeles studentøkonomi, selv om det er ett år siden jeg sluttet med studiene. Viljen til å gi står dermed ikke i proporsjon til evnen.


Jeg har vært hjemmeværende husfrue i dag, forsøkt å få skikk på leiligheta med varierende resultat. Vurderte å spasere til sentrum, men innser at jeg tidsmessig ikke kommer til å rekke det. Blir rastløs av å være fysisk inaktiv i tillegg til den søte førjulstid.


Snart hever vi anker og seiler over Østersjøen, skip o´hoi!

Review Stockholm

Svenskene er ikke så dumme
- her har de festet en postkasse
på en sporvogn. Genialt,
ikke sant?

Fredag da jeg dro til Stockholm (altså i forrige uke) var jeg trøtt, noe som jeg vanligvis pleier å være når jeg er alene hjemme. Døgnrytmen blir litt forskjøvet og forstyrret. Jeg var en times tid i svømmehallen før jeg satte kursen mot flyplassen med aller siste bussmulighet. Det var så på streken at det ikke ga noe som helst rom for forsinkelser. Alt gikk perfekt – helt til jeg kom til sikkerhetskontrollen. Som alltid hadde jeg med meg strikketøyet, og det har aldri tidligere blitt gjenstand for oppmerksomhet på flyplasser. Så langt har jeg levd i den tro at sikkerhetskontrollørene kanskje til og med synes det er litt koselig. Noen som driver med håndarbeid på en travel flyplass, liksom.


Forestillingene mine ble brutalt knust. Som en kokainsmugler ble jeg vinket inn til siden, og jeg ble spurt om hva jeg hadde i sekken. Jeg måtte tilstå at jeg hadde tatt med meg både garnnøste og pinner, men ikke slike rundpinner, for det visste jeg jo at ... Men det var "stygt". Hadde det vært trepinner, hadde det vært null problem. Nå sto kontrolløren med mitt lilla garnnøste i hendene, og jeg var livredd for at jeg skulle måtte bli nødt til å trekke ut pinnene i HULLMØNSTERET. Alle som har strikket hullmønster, vet at det ikke er bare-bare å trekke ut pinner sånn på måfå. Vips, null sokk, og mange timers bortkastet arbeid er et smertelig faktum. 


Til min store lettelse ble jeg bedt om å sjekke inn bagasjen. Nå fikk jeg god bruk for mine hardt opparbeidede sykkelmuskler, for jeg ble nødt til å ta beina på nakken for å nå flyet. Jeg slapp til og med å betale for bagasjen, fikk bare streng beskjed om å komme meg ombord. I tillegg måtte jeg forberede meg på at jeg mest sannsynlig ville bli nødt til å skrive en bagasjemelding når jeg kom fram, da det ikke var sikkert at sekken min rakk å bli med dette flyet. Jeg ergret meg over dette hele flyturen. Dette kunne komme til å bli en heller kjølig helg, for jeg hadde lagt ytterklærne i bagasjen, og hadde bare en ulljakke på meg.

Heldigvis var bekymringene mine ubegrunnet. Sekken dukket opp som en av de første på bagasjebåndet på Arlanda lufthavn, og resten av turen gikk smertefritt.

Et lite utvalg av Rosendal trädgårds kaker. I den ene koppen
er det varm eplemost med anis som er laget på stedet ...

Stockholm er virkelig en fin by å besøke med kjæresten sin! Vi tuslet stort sett rundt og holdt hverandre i hendene mens vi nøt de små, søte og trafikkfiendtlige brosteinsbelagte gatene. Når høstkulden snek seg for langt inn til skinnet, stakk vi innom en kafé, hvor vi drakk te og spiste kardemummeboller. Det er det samme som kanelboller, bare at de har masse kardemumme i stedet, både i fyllet og i selve deigen. Kjempegodt! 


Vi overnattet på en avdanket seilbåt (?) – Gustav af Klint, som ligger permanent fortøyd i Stockholm havn. Dette er en hostelbåt av aller enkleste standard, og ved første øyekast noe av det billigste du kan få tak i av losji  som ligger mer eller mindre plantet i sentrumskjernen. Men så må du betale ekstra for laken, sengtøy, håndkle og frokost, og enden på visa blir at summen ikke ligger så langt fra det du må ut for et rimelig hotellrom. Men, min tanke var at dette ville være en litt annerledes opplevelse enn å bo helt ordinært. Når du kommer inn, slår gammel motorlukt, eller hva det nå er, i mot deg. Litt som den gamle bygderutebåten hjemme i Finnmark. Det ble jo nesten litt nostalgisk. En hel armada av Green Peace-folk var også der, i tillegg til et fransk backpackerpar. Min bedre halvdel var kanskje ikke helt overbevist, men forsikret meg om at det slett ikke var SÅ dårlig. Snille kjæresten min. Diplomat til fingerspissene :) Hva gjør man ikke for husfreden ...

"this is a corner of a larger field"

På hjemreisedagen, søndag, spaserte vi bort til Djurgården og avla et besøk på Rosendals Trädgård. Det er rett og slett et drivhus som er ombygd til en kafé. Der finnes det også en nusselig butikk hvor man kan få kjøpt mange spennende ting. Vi kjøpte et veldig godt – og dyrt – brød. 

På ettermiddagen tok vi t-banen til Silja Line-terminalen. Svenskebåten er et fenomen for de som bor i Finland, i alle fall i sør. For noen er det noe av det største de kan være med på. Og da tenker jeg ikke bare på at skipet er stort. Det er liksom drømmen, å få et cruise med svenskebåten. Vel, kanskje noen blir imponert av at det står noen og tar bilde av deg før du går inn i skipet, og at det ved inngangen sitter folk og spiller fiolin. Til å begynne med ble vi det. Inntil vi innså at det hele var en turistfelle. Hele skipet var konsentrert rundt en handlegate, med tax free-produkter og restauranter. Med jevne mellomrom ble passasjerene underholdt med akrobatikk, drag show og fioliniserte sviskelåter. Om kvelden ble grunnen til at fok reiser med dette skipet bare tydeligere og tydeligere. I tax free-avdelinga ble handlevognene lastet tungt med brennevin og annet dilldall. Da vi gikk ned til lugaren, som befant seg to dekk under bildekket, ble vi bombardert med kortstokker av tenåringer i festhumør. Morgenen etter måtte vi skritte over sigarettstumper. 

Gustaf af Klint med Gamla stan i bakgrunnen

Spising er også en viktig del av det å være på cruise. Dersom du betaler på forhånd, får du velte deg i kveldsbuffeten for 30 euro. Vi hadde nøyd oss med å bestille frokost, og jeg konsentrerte meg først og fremst om ikke å overspise. 


Okei, det er bare å innrømme. Vi har vært på harrytur.


Men når det er sagt, så er det jo mulig å styre unna det man ikke liker. Det var veldig fint å kunne slippe stresset med å komme seg til en flyplass i morgentimene. I stedet kunne vi gå rett av i Helsingfors sentrum på jobb, etter å ha spist frokost i soloppgangen. Veldig deilig. Vi hadde begge følelsen av å ha vært uendelig lenge borte, selv om det bare dreide seg om en langhelg.

Söta bror

I morgen reiser jeg til Stockholm. Samboer reiste dit i dag tidlig, fordi han skal på et seminar. Det skal bli deilig å komme seg over til söta bror og ta en aldri så liten helgeferie. På returen tar vi finskebåten - som på finsk side kalles for svenskebåten. Kommer altså an på i hvilken retning en reiser. Det er litt samme greia som med danskebåten, har jeg hört. I Danmark kaller de den for norskebåten. Selv har jeg aldri reist med den.

Ellers har det värt ei ganske rolig uke på jobb, med endel rydding på det meget stövete lageret, hvor det også står en kopimaskin som ikke akkurat bidrar til å heve luftkvaliteten. Jeg nös der inne på grunn av alt stövet, og var helt törr i halsen resten av kvelden. Jeg mistenker også at et lite eksem under venstre öye kom av det samme. Heldigvis trenger jeg normalt ikke å tilbringe särlig lang tid der inne. 

God helg, alle sammen!

Høststemning – snart kommer vinter´n?

Nå begynner det å bli en god stund siden sist jeg oppdaterte bloggen. Det har vært en ganske hektisk periode, eller det vil si, nå har jeg hatt det roligere enn noen gang under dette oppholdet, men dermed har det blitt tid til å gjøre andre ting som ikke har noe med jobbing å gjøre – surre rundt i sentrum etter arbeidstid, treffe venner, gå på kafé... Kort sagt, ha et liv utenom 0730 og 1600. Dette kommer ganske enkelt av at jeg ikke lenger har oversetterprosjekter ved siden av praksisen. Etter grundig vurdering fant jeg ut at jeg ikke kom til å klare og overholde tidsfristen. Dette var ikke det minste morsomt, og jeg var veldig lei meg for å måtte si opp kontrakten. Men jeg har fått det mye bedre, og ser at det var en viktig og riktig beslutning. Nå kan jeg nyte tida her i Helsingfors, treffe folk og dra på tur, uten å ha verdens svarteste samvittighet. 

I slutten av oktober var det bokmesse her i Helsingfors. Jeg fikk treffe forfatteren av boka jeg har oversatt, noe som var kjempefint. Hun er veldig vennlig innstilt overfor sine oversettere, og svarer for eksempel svært raskt på e-poster, dersom en har noe en lurer på. Ellers traff jeg de andre nordiske oversetterne. På fredagen dro vi på restaurant sammen, noe som var veldig koselig. Jeg er veldig glad for at stemninga er så positiv og lett blant de nordiske oversetterne. Jeg har hørt at det kan være ganske amper stemning blant andre grupper av europeiske oversettere, fordi konkurransen er hardere. De nordiske oversetterne er mer innstilt på samarbeid. Jeg gleder meg alltid til å møte de andre, for det gir følelsen av at problemer kan løses, og en kan få støtte og råd av andre som vet hvordan ting fungerer. Jeg setter umåtelig stor pris på det.

Samme helg som det var bokmesse, kom også samboers foreldre og søster på besøk fra Tyskland. Det var veldig koselig! De var hos oss fra lørdag formiddag til tirsdag ettermiddag. På søndag var vi på skogstur i Nuuksio/Noux. Med oss hadde vi pølser, som vi grillet over bålet. Det er noe en ytterst sjelden kan gjøre i Tyskland, i alle fall i nærområdet der samboers familie bor. Dersom de skal fyre bål, må de først spørre myndighetene om lov. Eller så må de betale for det... Noen fordeler med å bo i nord er det virkelig! Vi fant også en hel del kantareller, som vi tok med oss og hadde til middag senere på kvelden, da vi var kommet hjem igjen. 

Dagen etter dro samboer med familien sin til Borgå, mens jeg måtte dra på jobb. De kom hjem med hauger av sjokolade, og varme anbefalinger om å dra dit. Vi har allerede vært der, men bare knapt én time. Med min nyvunne fritid blir det kanskje til og med mulig å ta en dagstur dit i løpet av denne tida...

Jeg har forresten levert min første oversettelse. I slutten av oktober fikk jeg manusvasken tilbake, og der var det mildt sagt noe å gripe fatt i. Jeg holdt på i 16 timer den første dagen, og noen timer til litt senere. Helt utrolig hvor mange småfeil som kan skjule seg i en tekst! Nå har jeg lest gjennom dokumentet 5-6 ganger, og begynner å bli nokså lei av det, men det har vist seg å være helt nødvendig. Nå venter jeg på 1. korrektur. Redaktøren skrev at hun bare kom til å gi meg beskjed om endringer dersom de medførte betydningsendringer. Grammatikalske endringer ville altså bli ført rett inn. Jeg er jo egentlig ganske nysgjerrig på hvilke endringer som foreslås eller utføres, og spurte om hun kunne sende korrekturen til meg også, noe som var helt i orden. Jeg vil lære mest mulig av denne prosessen. Jeg er fullt klar over at jeg er uerfaren, men tror samtidig at dette er et håndverk jeg kan lære meg. 

Hva har så ellers skjedd denne siste tida? På fredag, den 11.11.11 på St. Martin (opprinnelig katolsk merkedag, men nå til dags er det en regional tradisjon, der hvor samboer kommer fra) hadde vi Bratapfel-kveld, hvor vi rett og slett spiste ovnsbakte epler. Samboer er litt usikker på om dette er en tradisjon som finnes i hele Tyskland på denne datoen. Vanligvis spises det gås, men siden mora hans ikke er særlig begeistret for denne fuglen, byttet de den rett og slett ut med epler. Ikke ufordelaktig, spør du meg. Bratapfel er rett og slett veldig godt, og forholdsvis enkelt, om noe tidskrevende, å lage. 

 

Bratapfel – was ist das?

For å lage Bratapfel, trenger du naturligvis epler, som du fjerner kjernehuset på. Deretter fyller du hullet med rosiner, syltetøy og nøtter, eller annet godt. Dersom noen har nøtteallergi, kan nøttene erstattes med evt. mandler, eller havregryn. Noen putter også marsipan oppi. Kanel gjør seg godt i denne herligheten. Så er det bare å steke eplene til de begynner å sprekke. Nam! 

Som tilbehør er det godt med vaniljesaus/ vaniljeis. Du kan selvfølgelig ta den lettvinte versjonen med pulver og melk fra butikken, men denne ettermiddagen bestemte vi oss for å lage vaniljesaus fra skrætsj. For å lage én liter vaniljesaus, tager du:

1 liter melk-og fløteblanding (vi hadde bare melk, det gikk også bra)

2 vaniljestenger

2 kanelstenger

8 eggeplommer

50 g sukker (i oppskriften vi fant på nett, sto det 100 g sukker for halvparten så mye væske. Vi doblet oppskriften, og hadde samme mengde sukker, men det ble veldig søtt. Neste gang vil vi lage sausen med mindre sukker...)

Pisk eggeplommer og sukker i ei skål.

Ha melk og fløte i en kjele. Splitt vaniljestengene, skrap ut frøene og ha dette i væsken, sammen med vaniljestengene. Ha oppi kanelstengene. Dette kokes opp. Husk å røre!

Ha litt av den kokende væsken oppi skåla med eggeplommer og sukker. Rør inn.

Ha kjelen i vannbad (vi tok en større kjele, og la den mindre oppi den). Dette for å kontrollere at sausen ikke svir seg. Nå skal egg-og sukkerblandinga opp i melk-og fløteblandinga, men det er VELDIG VIKTIG at herligheta ikke overstiger 84 grader, ellers blir det visstnok eggerøre. Vi hadde et steketermometer som vi kontrollerte temperaturen med, det fungerte fint. Rør kraftig til sausen tykner. Det er likevel ikke sikkert at sausen tykner, det gjorde den i alle fall ikke da vi lagde den. Litt maisstivelse reddet konsistensen. (Husk at maisstivelse skal blandes i en kopp kaldt vann, ellers er det fare for at den bare blir en stor klump i sausen).

Sausen ble god, med den sukkermengden som vi hadde, kanskje litt for søt, men det er bare å huske til neste gang at vi gjerne kan spare på det. Det var i hvert fall veldig gøy å lære noe nytt! Og det var utrolig koselig å ha gjester, det skaper liv og etterlater god energi i leiligheta. Vi var vel 8 stykker til sammen. Det var flere som måtte melde avbud, men det ble veldig trivelig med de som kom. Dette frister til gjentakelse... 

På lørdag traff jeg en kamerat som jeg ikke har truffet på lenge. Han skulle med kjæresten og hennes søster med svenskebåten til Stockholm. Så fikk vi noen timer til å prate om løst og fast. I dag skal jeg og samboer møte ei tsjekkisk jente som bor her i byen. Jeg kjenner henne fra oversetterseminaret som FILI arrangerte for to år siden, og samboer kjenner henne fra et finskkurs i Oulu i 2007. Verden er forsvinnende liten når en driver med finsk...

God søndag!

Nuuksio/ Noux nasjonalpark

Jeg lar bildene tale for seg denne gangen. Fra vår lille skogsdrøm for to uker siden, i nasjonalparken Nuuksio. Selve parken er ikke så stor, og for å få gått en passe lang strekning, tok vi endel svinger hit og dit. Vi gikk kanskje en mil tilsammen, men endte opp 2 km fra bussholdeplassen. 

Se hva vi fant – skogens gull! Dette ble en lekker forrett...

En liten pause ved et idyllisk skogsvann

Solnedgang ved Iso-Holma

Min kjære legger siste hånd på verket på vottene som vi har strikket sammen (ja, du leste riktig - han er blitt veldig flink til å strikke, med mønster og det hele)

Kjendis og helgerapport

Vi står blant melkekartonger på super´n på Hagnäs. Med ett går ei kjent dame forbi. Jeg hvisker så diskré jeg bare kan til samboeren, og ber ham om å titte bak seg. 

Tarja Halonen – tasavallan presidentti

Det er kanskje bare i små land som Finland at en kan støte på presidenten i butikken. Men det skjer jammen ikke hver dag. 

Det var litt gøy, det må jeg i min barnslighet bare innrømme. 

Ellers hadde vi besøk av et vennepar i helga, og det var veldig deilig å bare kunne kaste fra seg alt som heter arbeid. Når en har besøk, skal en jo ikke sitte alene og knø foran dataskjermen. 

På lørdag dro vi først til Uspenski-katedralen, fordi været ikke var det aller beste. Da vi kom inn, ble vi vitne til en ortodoks dåp, noe jeg aldri har vært med på før. Ungen ble kledt naken, og dyppet ned i døpefonten. Etterpå ble den tullet inn i en for oss ganske utradisjonelt dåpsdrakt – et håndkle med kaninører. Men det er vel det som er mest praktisk når en nettopp har fått seg et bad i all offentlighet!

Etterpå gikk vi straka vegen bort til Fazer. Det er vel det mest tradisjonsrike caféen – med C og l´accent aigu – som en kan dra gjester med til. Siden det var lørdag, var det mange andre som hadde tenkt det samme som oss. Vi forlot turistfella, og bestemte oss for å ta båten inn til Suomenlinna, eller Sveaborg, som er det svenske navnet, for å gå på kafé der. Da vi såvidt var kommet ut av Fazer, fant vi ut at Chjoko lå like ved. Med en sjokoholiker i følget ble vi som ved en naturens kraft dratt inn. Der finnes håndlagde praliner til 1, 20 euro per stykk, og vi forlot butikken med ti-tolv av dem som niste. 


På Suomenlinna gikk vi til en liten søt kafé med kun 4-5 bord og gammelt interiør. Jeg syns det er så koselig der! Der går det virkelig an å føre en samtale. Vi spiste lunsj, før vi gikk på omvisningsrunde på øya. Selv om jeg har vært der 4-5 ganger, syns jeg det alltid er fint å ta runden i den vesle bygda. 


Vel inne på land tok vi med oss gjestene våre til Zinnkeller, som etterhvert har blitt vårt stamsted. Dit drar vi gjerne tilbake. Stedet er overlesset med tysk kitsch, noe som er litt morsomt og gir en litt annerledes atmosfære. Betjeninga snakker også tysk, og vi har alltid fått god service der. En går ikke dit dersom en er vegetarianer, for å si det sånn. Vi avsluttet kvelden med dessert på Fazer.


Neste dag fant vi ut at det kunne være godt å gå seg en lengre skogstur. Vi tok bussen til Maunula/ Månsas, gikk av et sted ved hovedveien, og rettet snuten mot den lille hytta "vår" i skogen, hvor en får kjøpt gode kanelboller. På veien besøkte vi dyrekirkegården, og etterpå satt vi et par timer i raststugan.

Ekornelius koser seg med en nøtt

Veien skulle bli lang å gå, vi endte på 20 km til slutt. En annen venninne ble med da vi var omtrent halvveis. Hun bor i nærheten av Seurasaari, eller Fölisön, som ligger ved siden av Ekudden, der U.K.K, eller Finlands tidligere president Urho Kalevi Kekkonen, bodde i sin tid. Boligen er for tiden under oppussing, men ved en senere anledning kunne det vært interessant å ta en titt på presidentvillaen. Han pleide visstnok å spasere rundt på Fölisön, og nå gikk vi i hans fotspor. Det bor ingen fast på øya etter det vi vet, men den er bebodd av en hel del ekorn med særdeles godt matvett. De eier ikke sjenanse, og kommer omså bort til deg og spiser av hånda di, hvis du har noe riktig godt. Helst usaltede pistasjnøtter, fant vi ut. Det var dagens attraksjon. Noen meiser kom også flygende og nappet til seg noen nøtter.


Etter å ha gått langt og lenger enn langt, endte vi opp på en pitteliten italiensk restaurant bak Kampen. Der serverte de utsøkte retter, og vi kommer garantert tilbake ved en senere anledning for å teste ut menyen ytterligere. Det som var ekstra morsomt, var at personalet faktisk snakket italiensk. Mens vi satt rundt bordet gikk praten på norsk, og jeg ble derfor helt språkforvirret da kelneren tiltalte meg på engelsk. Jeg reagerte med å svare på norsk, før det gikk opp for meg at han ikke forsto et kvekk, og gikk deretter over på italiensk. Dette ble visst han litt språkforvirret av, for da han på finsk skulle si prisen på måltidet til venninna mi, ble det noe sånt som "kaksikymmentäyksi cinquanta". Selv ble jeg litt satt ut, da det er tre år siden jeg hadde italiensk i friskt minne. Hjernen begynte med en gang å lete etter ord, og fortsatte å surre en stund etterpå.


En fin helg, med andre ord. I dag var det mandag, for å si det sånn. 

Betenkt...

I dag våknet vi til nyhetene om at likvideringa av Gadhafi var bekreftet. Bildene av en blødende og døende mann, og senere et lik hadde visst begeistret en hel verden. Jeg for min del ble kvalm av denne fråtsinga og seiersmentaliteten. Hørte ingenting om å stille mannen for retten? Hurra, nå har de endelig drept ham, i demokratiets navn. Hillary Clintons overraskede uttrykk idet hun får beskjeden. Hun uttalte visst tidligere at hun håpet at libyerne skulle få fanget og drept ham, "sånn at dere skal slutte å være redde". Er dette demokrati? Jeg synes dette lukter svidd. Mannen har ledet et forferdelig regime, men de som tok ham, viste seg ikke hakket bedre. Jeg klarer ikke helt å glede meg over dette, men føler derimot avsky.


I dag er det oversettingsdag, og jeg skal noe forsinket snart sette i gang med å rette på første del av det andre oppdraget jeg har fått. Jeg var så heldig å få en konsulent denne gangen, og han har vært veldig grundig i sin gjennomgang av teksten min. Først ble jeg mildt sagt lamslått, fordi jeg hadde ørten feil. Jeg tenkte straks at jeg ikke kunne norsk. Kommentarene var så mange, at de ikke fikk plass på sidene engang. Jeg måtte klikke på hver av dem, og så scrolle nedover. Forferdelig. Men samtidig forferdelig lærerikt. Jeg har et fjell av kunnskap å innhente, og det er bare å brette opp erma og gi seg i kast.


I helga får vi besøk fra Norge! Det blir så koselig. Vi skal leke turister i Helsingfors, dra til Suomenlinna/ Sveaborg (de har ikke klart å bestemme seg om det er en svensk eller finsk festning, hvert språk gjør krav på den), spise fete kaker på Fazer, drikke te og sjokolade, og ikke minst prate og kose oss. 


Den siste uka har det skjedd så mye. Tror jeg endelig har kommet inn i språket igjen, for nå går det endel lettere. Er spent å se hvilken virkning dette oppholdet vil vise seg å ha hatt på språkkunnskapene mine. Ellers har jeg truffet mange fine mennesker og lært mye nytt. I går kom blant annet en kommende norsk oversetter på FILI. Hun var der et par timer. Etter jobben gikk vi på kafé, før hun måtte rekke toget tilbake. Det som var utrolig merkelig, var at hun har bodd i den samme bygda som foreldrene mine bor i, i den samme veien, bare et par og tjue husnummer lenger bortenfor! Verden er så ufattelig liten. Jeg har aldri tidligere truffet henne, og visste ikke at det faktisk var flere som studerte finsk i Tromsø. Jeg ble gledelig overrasket over å høre hvor språkkyndig hun var, utrolig artig!


Men nå må jeg virkelig sette i gang å jobbe!

Endelig litt helgefri!

Endelig kom dagen jeg har lengtet etter i en måned. Vi skal gjøre noe annet enn å jobbe! Jeg våknet i sju-tida, og satte en maskin med klær på vask. Etterpå rørte jeg i hop scones, som vi hadde til frokost. Litt lettere å lokke samboeren opp på en lørdag da!


Oversettelsen ble sendt over til forlaget i morgentimene, for ein framifrå kjensle. Det har virkelig røynet på i støytene. Nå kjenner jeg at det skal bli deilig med et par dager uten data. Turen går til Nuuksio, en nasjonalpark som ligger et stykke utenfor Helsingfors. Endelig skal teltet og soveposene som vi har slitt med oss fra moderlandet, komme til sin rett. Rapport følger.

(Litt) forandring fryder

Før vi dro til hver vår arbeidsplass i morgentimene i dag tidlig, ble vi enige om at vi skulle finne på noe etter jobb som brøt en anelse med den etterhvert svært så inngåtte rutinen. 


På grunn av heftige mengder med tekst som skal korrekturleses, har jeg vært nødt til å dra sporenstreks hjem hver eneste dag nå i noe som føles som uminnelige tider. Romanen er så utrolig lang, 340 sider, og jeg har foreløpig bare kommet til side 203. Råoversettelsen er selvsagt ferdig, ellers hadde jeg vært hundre og ett ute for lenge siden. Korrekturlesing skal en oversetter imidlertid ikke kimse av, har jeg etterhvert smertelig fått erfare. Her skapes teksten om til noe som forhåpentlig til slutt skal lyde som godt og flytende norsk. Da bør originalen helst ikke være der som et forstyrrende element, som setter en stopper for mulige alternative språklige løsninger på norsk. Det er i alle fall det jeg velger å tro på det nåværende tidspunktet. Jeg håper inderlig jeg rekker fristen med mitt sjelsliv i god behold...


Tilbake til dagens eskapader, som egentlig ikke er så dramatiske, men når en er så vant til å sykle den samme, evinnelige ruta, blir selv den minste avstikker ei stjerne i taket. Vi stakk en tur i sentrum for å kjøpe knapper til ulljakka mi. Den fant jeg på loppemarked i Baptistkirka på Utsikten for kanskje et år siden. Jakkas tilstand da jeg fant den i haugen av alle de andre klærne, var noe begredelig. Størrelse L hadde krympet til XS, antagelig på grunn av en ulykksalig runde på kokvask eller noe i den dur. Imidlertid visste jeg råd. Min strikkeglade bestemor fortalte meg en gang at krympa ullplagg kan behandles med noe så simpelt som balsam. Legg ulykka i bløt med en dæsj balsam, og etterpå kan du strekke ut plagget igjen. I alle fall, jakka ble god som bare det, og er hyppig i bruk. Men nå trengte den et par fine knapper, og det fant vi etter en god halvtime i sybutikken. Skal bare sy dem på, så blir jakka så fin atte!


Etterpå var vi innom UFF, samboeren har klaget over manko på gensere, og siden vi elsker Fretex, loppermarkeder, second hand og gjenbruksbutikker, er det et eldorado for oss å være i Helsingfors. Tar jeg ikke skammelig feil, finnes det 6-7 UFF-butikker med kontinuerlig loppemarkedstemning spredt rundt omkring. 


Vi valgte en litt annen vei hjem enn den vi vanligvis pleier å ta. Nå bar det gjennom Helsingfors centralpark, eller Keskuspuisto, som det heter på finsk. Plutselig dukket det opp et skilt på veien som sa at kaféen var åpen. Her, midt i skogen? Vi fulgte kanelsnurr-lukten, og jammen åpenbarte det seg ikke en stuga i en skoglysning! Herrlich. Vi følte veldig for pullakahvit, det vil si bolle og kaffe. Da det hos oss for det meste går i te, tok vi det i stedet. Disse kanelsnurrene kan bare anbefales! Det er noe helt annet enn kanelgrifler som en får kjøpt i pose i moderlandet.... Disse her var saftige og ferske. En karelsk pirog med eggesmør skled også ned. Der satt vi på terrassen og bare nøt høstettermiddagen. Finlands motsvar på DNT sto utenfor og grillet pølser, og dermed fikset vi dagens middag også. Normalt sett er jeg ikke en stor tilhenger av udefinerbare kjøttprodukter, men nå var det helt greit. 


Vi syklet hjem i et lett regn. Deilig høstdag... I morgen lover værmeldinga 20 pluss. Det er ikke å forakte, selv om dagen skal tilbringes i arbeidsmodus foran skjermen. 

And the winner is...

Rugbrød

I følge en ranking er Helsingfors den 6. beste byen å bo i sett i verdenssammenheng. Jeg har ikke satt meg inn i kriteriene, og tar egentlig slike undersøkelser med en klype salt. Tromsø har sikkert ikke vært med i vurderinga engang, de som står bak vet vel ikke om hele byen. Tipper at det bare var storbyer som var kandidater. Men Finland har flere fordeler. Ting jeg liker her, er blant annet:

- Karelsk pirog/ karjalan piirakka (særlig hvis du putter dem i brødristeren og har på smør...mmm!) 

- Yoghurt i literspakker (her i huset går det mye yoghurt, og en av favorittene er Uuniomena/ Ugnsäple)

- Pasta av havre og rug

Karjalan piirakka. Med eggesmør er
det utrolig godt (og mektig)

- Rugbrød/ Ruisleipä (minner utseendemessig om trebiter, men smaker kjempegodt). Brødutvalget ellers er upåklagelig for oss som ikke har hevet oss på antibrødbølgen

- Tørkestativ for kopper og kar. Dette er noe som burde importeres til Norge! Nest etter oppvaskmaskin er det jo genialt!

- Språket! Finsk har en drøss med onomatopoetiske uttrykk (som er en stor utfordring å oversette). 

Noe vi liker veldig godt med Helsingfors, er at det er store grøntområder rundt byen. Det betyr at du kan sykle tur i skauen, og plutselig stå midt i sentrum med stressende bykaos rundt deg. Sykkelveier er det nok av, og om vinteren blir de brukt som skiløyper. Gjett om skiene skal hitover! Gleder meg til å kunne ta skiturer med lunsj i ryggsekken, glitrende snø... 

Travle tider

Oi, oi, oi. Nå for tida har jeg utrolig mye å gjøre. Jeg, eller vi, er midt inne i en periode som nesten utelukkende består av jobbing. Men oversettelsen krever sitt, for den skal jo leveres inn i midten av oktober. Da skal jeg puste lettet ut. Så får jeg bare leve med å måtte se arbeidsmengden som en vegg hver bidige dag.

Begynner å glede meg til bokmessa her i Helsingfors, som jeg riktignok ikke har vært på tidligere, men det er stor sannsynlighet for å treffe på mange av de nordiske oversetterne. Det pleier alltid å være trivelig når vi treffes.

Bildet er hentet fra nettet.

Forrige søndag lagde samboeren kake til søndagskosen. Høsten er jo plommetid, og varm frukt i kombinasjon med søt gjærbakst slår ikke feil. Her kommer oppskriften:

Pflaumenkuchen

400g Mehl

30g Hefe

60g Zucker

gut 1/8l Milch

1 Ei

60g Butter

Priese salz

ca 1,5 kg entsteinte Pflaumen

Hefeteig zubreiten, auf Backblech ausrollen und gehen lassen.

Die Aufgeschnittenen Pflaumen an den Kanten nochmal leicht einschneiden

und den Hefeteig dicht damit belegen.

Backen: 25-30 min 180-200°C

Noch warm mit Grümmel bzw. Zucker und Zimt bestreuen.

Schmeckt besonders gut nach eifrigem Übersetzen und mit  einem Klecks Sahne oben drauf.

Og for dem som ikke er så stive i tysk:

Plommekake

400 g mel

Mmm... 

30 g gjær

60 g sukker

1, 25 dl melk

1 egg

en klype salt

ca 1,5 kg plommer uten stein

Tilbered en gjærdeig, rull den ut i en langpanne og la den heve. Dandér halve plommer rundt på deigen, trykk dem litt ned. Stekes ved 180-200 grader i 25-30 min. Dryss litt sukker og kanel på mens den ennå er varm. Ha gjerne en dæsj krem oppå. Det skal visst smake ekstra godt etter en ivrig oversettingsøkt...

Jeg syns det ble i mektigste laget med krem, og tror nok vaniljesaus eller vaniljeis hadde gjort susen, men det bestemmer man helt selv. Alt i alt var det uansett godt.

Cyclomania mot øst – og tilbake

Sykkeleventyret vårt når nye høyder. Forrige helg fant vi ut at utferdstrangen simpelthen var i ferd med å bli umulig å undertrykke. Jeg holder på med å pusse på oversettelsen til krimromanen, som har innleveringsfrist 15. oktober, og derfor er arbeidsmengden veldig stor om dagene. Egentlig burde jeg ha sittet i alle døgnets ledige timer og flikket på språket, men når været er såpass strålende at det går an å sykle i T-skjorte og sykkelbukse hele dagen, så er det egentlig ikke noe annet enn å legge av gårde. Noe vi også gjorde. Lørdag ettermiddag måtte vi en tur til sentrum for å kjøpe et kart. Grytidlig søndag morgen sto jeg opp for å rekke og jobbe en stund før vi skulle legge ut på landeveien.

Gamle Borgå.

Her trengs det i grunnen ingen store utbroderende turbeskrivelser. Byen Borgå, eller Porvoo som er byens finske navn, var målet for turen, men denne gangen skulle det vise seg at selve veien var målet. Veien var tilsammen 10 og en halv mil lang. Vi rakk å være på bestemmelsesstedet i en knapp time før vi måtte starte på hjemveien igjen. Her spiste vi matpakka vår på den gamle torgplassen. Etterpå kræsjet vi inn på en kafé ved elvebredden, hvor jeg kjøpte en altfor dyr og ganske så gjennomsnittlig iskrem til oss, av typen som en også får i butikken. Rundt omkring vandret det folk med mer fristende iskremer, men vi fikk ikke tidsnok på det rene hvor de hadde fått tak i dem. I alle fall, vi fikk våre hardt tiltrengte kalorier i form av sukker og fløte, noe som var rene rakettføden for returen.

Borgå, og da særlig den gamle delen, er en by vi gjerne kommer tilbake til ved et senere tidspunkt. Gatene er belagt med noe som ser ut som naturstein. Veldig sjarmerende, men mindre sykkelvennlig. Det ser ustyrtelig komisk ut når en sykler bak en annen. Hjelmen hopper opp og ned på hodet, og den ganske så heftige ristinga kan over lenge tid sikkert føre til både kronisk hjernerystelse, løse tenner og jeg vet ikke hva. Uansett, gatene er rett ut sagt nusselige, med gamle trehus, som sikkert brenner godt. For noen år siden var det en unggutt som testet ut om domkirka også var laget av et brennbart materiale. Og det viste seg at den var det. Det var en uvurderlig kulturskatt som gikk opp i flammer.

Byen har huset han som kalles Finlands nasjonalskald, nemlig J.L. Runeberg, og dersom en føler for det, kan en beskue barndomshjemmet til dikteren. Det rakk vi imidlertid ikke, så det får vi ta igjen en annen gang.

Det ble altså ikke mye tid til sightseeing, men det var veldig godt å komme seg ut på tur, bli kroppslig sliten, nyte sola, spise matpakka utendørs, og ikke tenke på annet enn å tråkke fremover. Frihetsfølelsen er helt nydelig. Og når værgudene i tillegg spiller på lag, kan en ikke forlange stort mer av en fridag.

I går ankom de etterlengtede pakkeeskene vår endelig i posten. Vi gjorde en ekspedisjon ned til R-kioski for å hente dem, noe som ikke var bare-bare. 60 kg har vi altså belastet postvesenet med, og nå skulle vi også lide for det. Imidlertid gikk det lekende lett med et par handlevogner som vi lånte av det lokale supermarkedet. Sånne vogner bråker helt ufattelig mye mot asfalten! Men så er det kanskje ikke meninga heller at en skal drasse dem med seg over lange distanser. Uansett, endelig er tingene våre her – soveposer, telt, turstøvler, sykkelvesker, bøker, blåbærsyltetøy, krøkebærsaft. Med mer. Vi føler oss herved som kompletterte vesener.

Jeg har forresten måttet gå til det skritt å ta buss for første gang siden vi kom hit. Ganske traumatisk, må jeg sannelig si. Det førte til og med seg slike vederstyggeligheter som å komme en halvtime tidligere på jobb. Og i bussen ble det dessuten billettkontroll, men hah! Jeg kunne vise gyldig billett, tenk! Jeg hentet følgesvennen min nå i ettermiddag, og nøt å kunne slippe og gå på egne bein. Etter sitt opphold på syk(k)e(l)huset, oppdaget jeg dessuten hvor mangelfull bremseeffekten hos min tohjulede kompanjong faktisk var før innleggelsen. Resultatet var svært så påfallende.

Morgendagen bærer, i følge meteorologene, med seg lovnader om en kraftig storm. I avisene blir folk oppfordret om å holde på parykken. I følge meteorologisk institutt er det gode, gamle Katia som skal frese sin resterende vrede utover oss. Hun har nylig vært på visitt i Stor-Britannia, og tenkte visst å beære oss med sitt nærvær. Høsten er etter alt å dømme i ferd med å melde sin ankomst...

Fra det finske meteorologiske institutt. Ordforklaringer: Myrskyvaroitus - orkanvarsel.  Kovaa aallokkoa - høye bølger. Vi gleder oss.

(Jeg kunne ha avsluttet på en elegant måte her, men så kom jeg på at dagens overskrift muligens trenger en forklaring. Cyclomania er visst en ganske så dårlig finsk film, og i følge samboeren min ikke spesielt verdt å se. Det var det. "Okei, det er en veldig subjektiv bedømmelse, det kan jo være noen som liker den". Rettelse: Sikkert en helt grei film.)