(Litt) forandring fryder

Før vi dro til hver vår arbeidsplass i morgentimene i dag tidlig, ble vi enige om at vi skulle finne på noe etter jobb som brøt en anelse med den etterhvert svært så inngåtte rutinen. 


På grunn av heftige mengder med tekst som skal korrekturleses, har jeg vært nødt til å dra sporenstreks hjem hver eneste dag nå i noe som føles som uminnelige tider. Romanen er så utrolig lang, 340 sider, og jeg har foreløpig bare kommet til side 203. Råoversettelsen er selvsagt ferdig, ellers hadde jeg vært hundre og ett ute for lenge siden. Korrekturlesing skal en oversetter imidlertid ikke kimse av, har jeg etterhvert smertelig fått erfare. Her skapes teksten om til noe som forhåpentlig til slutt skal lyde som godt og flytende norsk. Da bør originalen helst ikke være der som et forstyrrende element, som setter en stopper for mulige alternative språklige løsninger på norsk. Det er i alle fall det jeg velger å tro på det nåværende tidspunktet. Jeg håper inderlig jeg rekker fristen med mitt sjelsliv i god behold...


Tilbake til dagens eskapader, som egentlig ikke er så dramatiske, men når en er så vant til å sykle den samme, evinnelige ruta, blir selv den minste avstikker ei stjerne i taket. Vi stakk en tur i sentrum for å kjøpe knapper til ulljakka mi. Den fant jeg på loppemarked i Baptistkirka på Utsikten for kanskje et år siden. Jakkas tilstand da jeg fant den i haugen av alle de andre klærne, var noe begredelig. Størrelse L hadde krympet til XS, antagelig på grunn av en ulykksalig runde på kokvask eller noe i den dur. Imidlertid visste jeg råd. Min strikkeglade bestemor fortalte meg en gang at krympa ullplagg kan behandles med noe så simpelt som balsam. Legg ulykka i bløt med en dæsj balsam, og etterpå kan du strekke ut plagget igjen. I alle fall, jakka ble god som bare det, og er hyppig i bruk. Men nå trengte den et par fine knapper, og det fant vi etter en god halvtime i sybutikken. Skal bare sy dem på, så blir jakka så fin atte!


Etterpå var vi innom UFF, samboeren har klaget over manko på gensere, og siden vi elsker Fretex, loppermarkeder, second hand og gjenbruksbutikker, er det et eldorado for oss å være i Helsingfors. Tar jeg ikke skammelig feil, finnes det 6-7 UFF-butikker med kontinuerlig loppemarkedstemning spredt rundt omkring. 


Vi valgte en litt annen vei hjem enn den vi vanligvis pleier å ta. Nå bar det gjennom Helsingfors centralpark, eller Keskuspuisto, som det heter på finsk. Plutselig dukket det opp et skilt på veien som sa at kaféen var åpen. Her, midt i skogen? Vi fulgte kanelsnurr-lukten, og jammen åpenbarte det seg ikke en stuga i en skoglysning! Herrlich. Vi følte veldig for pullakahvit, det vil si bolle og kaffe. Da det hos oss for det meste går i te, tok vi det i stedet. Disse kanelsnurrene kan bare anbefales! Det er noe helt annet enn kanelgrifler som en får kjøpt i pose i moderlandet.... Disse her var saftige og ferske. En karelsk pirog med eggesmør skled også ned. Der satt vi på terrassen og bare nøt høstettermiddagen. Finlands motsvar på DNT sto utenfor og grillet pølser, og dermed fikset vi dagens middag også. Normalt sett er jeg ikke en stor tilhenger av udefinerbare kjøttprodukter, men nå var det helt greit. 


Vi syklet hjem i et lett regn. Deilig høstdag... I morgen lover værmeldinga 20 pluss. Det er ikke å forakte, selv om dagen skal tilbringes i arbeidsmodus foran skjermen. 

And the winner is...

Rugbrød

I følge en ranking er Helsingfors den 6. beste byen å bo i sett i verdenssammenheng. Jeg har ikke satt meg inn i kriteriene, og tar egentlig slike undersøkelser med en klype salt. Tromsø har sikkert ikke vært med i vurderinga engang, de som står bak vet vel ikke om hele byen. Tipper at det bare var storbyer som var kandidater. Men Finland har flere fordeler. Ting jeg liker her, er blant annet:

- Karelsk pirog/ karjalan piirakka (særlig hvis du putter dem i brødristeren og har på smør...mmm!) 

- Yoghurt i literspakker (her i huset går det mye yoghurt, og en av favorittene er Uuniomena/ Ugnsäple)

- Pasta av havre og rug

Karjalan piirakka. Med eggesmør er
det utrolig godt (og mektig)

- Rugbrød/ Ruisleipä (minner utseendemessig om trebiter, men smaker kjempegodt). Brødutvalget ellers er upåklagelig for oss som ikke har hevet oss på antibrødbølgen

- Tørkestativ for kopper og kar. Dette er noe som burde importeres til Norge! Nest etter oppvaskmaskin er det jo genialt!

- Språket! Finsk har en drøss med onomatopoetiske uttrykk (som er en stor utfordring å oversette). 

Noe vi liker veldig godt med Helsingfors, er at det er store grøntområder rundt byen. Det betyr at du kan sykle tur i skauen, og plutselig stå midt i sentrum med stressende bykaos rundt deg. Sykkelveier er det nok av, og om vinteren blir de brukt som skiløyper. Gjett om skiene skal hitover! Gleder meg til å kunne ta skiturer med lunsj i ryggsekken, glitrende snø... 

Travle tider

Oi, oi, oi. Nå for tida har jeg utrolig mye å gjøre. Jeg, eller vi, er midt inne i en periode som nesten utelukkende består av jobbing. Men oversettelsen krever sitt, for den skal jo leveres inn i midten av oktober. Da skal jeg puste lettet ut. Så får jeg bare leve med å måtte se arbeidsmengden som en vegg hver bidige dag.

Begynner å glede meg til bokmessa her i Helsingfors, som jeg riktignok ikke har vært på tidligere, men det er stor sannsynlighet for å treffe på mange av de nordiske oversetterne. Det pleier alltid å være trivelig når vi treffes.

Bildet er hentet fra nettet.

Forrige søndag lagde samboeren kake til søndagskosen. Høsten er jo plommetid, og varm frukt i kombinasjon med søt gjærbakst slår ikke feil. Her kommer oppskriften:

Pflaumenkuchen

400g Mehl

30g Hefe

60g Zucker

gut 1/8l Milch

1 Ei

60g Butter

Priese salz

ca 1,5 kg entsteinte Pflaumen

Hefeteig zubreiten, auf Backblech ausrollen und gehen lassen.

Die Aufgeschnittenen Pflaumen an den Kanten nochmal leicht einschneiden

und den Hefeteig dicht damit belegen.

Backen: 25-30 min 180-200°C

Noch warm mit Grümmel bzw. Zucker und Zimt bestreuen.

Schmeckt besonders gut nach eifrigem Übersetzen und mit  einem Klecks Sahne oben drauf.

Og for dem som ikke er så stive i tysk:

Plommekake

400 g mel

Mmm... 

30 g gjær

60 g sukker

1, 25 dl melk

1 egg

en klype salt

ca 1,5 kg plommer uten stein

Tilbered en gjærdeig, rull den ut i en langpanne og la den heve. Dandér halve plommer rundt på deigen, trykk dem litt ned. Stekes ved 180-200 grader i 25-30 min. Dryss litt sukker og kanel på mens den ennå er varm. Ha gjerne en dæsj krem oppå. Det skal visst smake ekstra godt etter en ivrig oversettingsøkt...

Jeg syns det ble i mektigste laget med krem, og tror nok vaniljesaus eller vaniljeis hadde gjort susen, men det bestemmer man helt selv. Alt i alt var det uansett godt.

Cyclomania mot øst – og tilbake

Sykkeleventyret vårt når nye høyder. Forrige helg fant vi ut at utferdstrangen simpelthen var i ferd med å bli umulig å undertrykke. Jeg holder på med å pusse på oversettelsen til krimromanen, som har innleveringsfrist 15. oktober, og derfor er arbeidsmengden veldig stor om dagene. Egentlig burde jeg ha sittet i alle døgnets ledige timer og flikket på språket, men når været er såpass strålende at det går an å sykle i T-skjorte og sykkelbukse hele dagen, så er det egentlig ikke noe annet enn å legge av gårde. Noe vi også gjorde. Lørdag ettermiddag måtte vi en tur til sentrum for å kjøpe et kart. Grytidlig søndag morgen sto jeg opp for å rekke og jobbe en stund før vi skulle legge ut på landeveien.

Gamle Borgå.

Her trengs det i grunnen ingen store utbroderende turbeskrivelser. Byen Borgå, eller Porvoo som er byens finske navn, var målet for turen, men denne gangen skulle det vise seg at selve veien var målet. Veien var tilsammen 10 og en halv mil lang. Vi rakk å være på bestemmelsesstedet i en knapp time før vi måtte starte på hjemveien igjen. Her spiste vi matpakka vår på den gamle torgplassen. Etterpå kræsjet vi inn på en kafé ved elvebredden, hvor jeg kjøpte en altfor dyr og ganske så gjennomsnittlig iskrem til oss, av typen som en også får i butikken. Rundt omkring vandret det folk med mer fristende iskremer, men vi fikk ikke tidsnok på det rene hvor de hadde fått tak i dem. I alle fall, vi fikk våre hardt tiltrengte kalorier i form av sukker og fløte, noe som var rene rakettføden for returen.

Borgå, og da særlig den gamle delen, er en by vi gjerne kommer tilbake til ved et senere tidspunkt. Gatene er belagt med noe som ser ut som naturstein. Veldig sjarmerende, men mindre sykkelvennlig. Det ser ustyrtelig komisk ut når en sykler bak en annen. Hjelmen hopper opp og ned på hodet, og den ganske så heftige ristinga kan over lenge tid sikkert føre til både kronisk hjernerystelse, løse tenner og jeg vet ikke hva. Uansett, gatene er rett ut sagt nusselige, med gamle trehus, som sikkert brenner godt. For noen år siden var det en unggutt som testet ut om domkirka også var laget av et brennbart materiale. Og det viste seg at den var det. Det var en uvurderlig kulturskatt som gikk opp i flammer.

Byen har huset han som kalles Finlands nasjonalskald, nemlig J.L. Runeberg, og dersom en føler for det, kan en beskue barndomshjemmet til dikteren. Det rakk vi imidlertid ikke, så det får vi ta igjen en annen gang.

Det ble altså ikke mye tid til sightseeing, men det var veldig godt å komme seg ut på tur, bli kroppslig sliten, nyte sola, spise matpakka utendørs, og ikke tenke på annet enn å tråkke fremover. Frihetsfølelsen er helt nydelig. Og når værgudene i tillegg spiller på lag, kan en ikke forlange stort mer av en fridag.

I går ankom de etterlengtede pakkeeskene vår endelig i posten. Vi gjorde en ekspedisjon ned til R-kioski for å hente dem, noe som ikke var bare-bare. 60 kg har vi altså belastet postvesenet med, og nå skulle vi også lide for det. Imidlertid gikk det lekende lett med et par handlevogner som vi lånte av det lokale supermarkedet. Sånne vogner bråker helt ufattelig mye mot asfalten! Men så er det kanskje ikke meninga heller at en skal drasse dem med seg over lange distanser. Uansett, endelig er tingene våre her – soveposer, telt, turstøvler, sykkelvesker, bøker, blåbærsyltetøy, krøkebærsaft. Med mer. Vi føler oss herved som kompletterte vesener.

Jeg har forresten måttet gå til det skritt å ta buss for første gang siden vi kom hit. Ganske traumatisk, må jeg sannelig si. Det førte til og med seg slike vederstyggeligheter som å komme en halvtime tidligere på jobb. Og i bussen ble det dessuten billettkontroll, men hah! Jeg kunne vise gyldig billett, tenk! Jeg hentet følgesvennen min nå i ettermiddag, og nøt å kunne slippe og gå på egne bein. Etter sitt opphold på syk(k)e(l)huset, oppdaget jeg dessuten hvor mangelfull bremseeffekten hos min tohjulede kompanjong faktisk var før innleggelsen. Resultatet var svært så påfallende.

Morgendagen bærer, i følge meteorologene, med seg lovnader om en kraftig storm. I avisene blir folk oppfordret om å holde på parykken. I følge meteorologisk institutt er det gode, gamle Katia som skal frese sin resterende vrede utover oss. Hun har nylig vært på visitt i Stor-Britannia, og tenkte visst å beære oss med sitt nærvær. Høsten er etter alt å dømme i ferd med å melde sin ankomst...

Fra det finske meteorologiske institutt. Ordforklaringer: Myrskyvaroitus - orkanvarsel.  Kovaa aallokkoa - høye bølger. Vi gleder oss.

(Jeg kunne ha avsluttet på en elegant måte her, men så kom jeg på at dagens overskrift muligens trenger en forklaring. Cyclomania er visst en ganske så dårlig finsk film, og i følge samboeren min ikke spesielt verdt å se. Det var det. "Okei, det er en veldig subjektiv bedømmelse, det kan jo være noen som liker den". Rettelse: Sikkert en helt grei film.)

Søndagsettermiddag på to hjul

Søndag ettermiddag dro vi ut på sykkeltur. Ruta vår begynte langs Vandaelva/Vantaanjoki i retning Domarby/Tuomarinkylä. Der var det en åpen bondegård med forskjellige husdyr, blant annet kyr og griser. På veien gjorde vi en liten fotostopp ved et jorde som sto full av solsikker. 

Videre gikk veien mot en liten kaféstue, Långforsen friluftsstuga/ Pitkäkosken ulkoilumaja, på Kungseksvägen/Kuninkaantammentie, hvor vi simpelthen måtte stoppe for å ta en bulla, en kopp kaffe og saft. Deilig med rene, raske karbohydrater og koffein for min del. Akkurat det jeg trengte, for energilagrene var nede på rødt.

Hva gjør dere der oppe i
bjørka?

Etterpå fortsatte vi mot Birtas/Pirkkola, for å komme oss til sentrum via Tölöviken/Töölönlahti. Samboerens nesebor begynte å vibrere frenetisk på tur gjennom skogen på plasser der det sto sykler parkert. Sannsynligheta ville være svært høy for at en sopp-plukker sto med rompa i været mellom trærne. Fluesoppfrekvensen var imidlertid svært høy, og etter det vi kunne se, var kantarellforekomstene i alle fall ikke ved veien noe særlig å skryte av. Ute av syne, ute av sinn. 

Tydeligvis er det mange dyrekjære blant Helsingfors´ innbyggere. Underveis støtte vi på en dyrekirkegård, hvor folk altså kunne begrave sine avdøde firbente venner og fjærkledte kjæledegger. Her var det ikke spart noe på verken gravstøtter eller blomster.

Lengda på turen ble i alt 36 km, og gjett om det smakte godt med middag den kvelden...

Søndag i Rönnbacka

I dag våknet vi til at en liten meis fløy inn på soverommet. Stakkars, den slapp en liten krummelur bare i ren forskrekkelse. Jeg hadde riktignok vært våken et par timer før, men presset meg til å sove litt til. Det var deilig, og det trengtes. Så ble det frokost på balkongen. Nå holder samboeren på å rengjøre oppvaskmaskinen, fordi den ikke utførte jobben sin på en tilfredsstillende måte. I bakgrunnen strømmer, talende nok, Sibelius´ Finlandia ut av radioen.

Alvar Aalto. Bildet er hentet fra
finlandiatalo.fi

Apropos musikk, i sentrum åpnet denne uka det nye musikkhuset, som visstnok skal ha en adskillig bedre akustikk enn arkitekt Alvar Aaltos Finlandiahuset. Aalto hadde, etter det jeg har forstått, i sin tid en viss politisk innflytelse, noe som Helsingsfors´ bybilde bærer preg av, både på godt og vondt. Konsertsalen i det nye underverket er etter sigende utformet slik at orkesteret sitter i midten av rommet, slik at lyden fordeles tilnærmet likt utover til hele publikum.

Jeg har vært i praksis på FILI i to dager, og har fått et lite innblikk i mine arbeidsoppgaver, som ikke er uoverkommelige, snarere tvert i mot. Jeg skal sørge for at det til enhver tid finnes kokt kaffe og melk. Hver dag skal jeg bringe og hente post. Jeg skal registrere bøker som kommer inn i et skjema. I tillegg skal jeg utføre små-ærender rundt omkring i byen, samt assistere ved ulike arrangementer og mottakelser. I følge den forrige praktikanten blir det en god del tid til overs, som jeg da kan bruke som jeg vil. Kanskje blir det tid til oversetting på dagtid? FILI-gjengen virker veldig koselig og imøtekommende, og jeg har tro på at dette blir en fin erfaring å ta med seg videre.

Fredag deltok jeg i Kääntöpiiris lesering. Her diskuterer vi bøker fra oversetterens perspektiv. Boka som var under lupa denne gang, hadde jeg ikke lest, men tenkte likevel at det kunne være fint å møte de andre. Og det var det! Jeg ser frem til neste møte. Det er flott å kunne treffe andre oversettere på en slik uformell måte, hvor vi kan utveksle erfaringer. I tillegg er det en trivelig gjeng, noe som jo heller ikke er en ulempe.

Torsdag gikk jeg forresten til anskaffelse av en guitalele. Det er rett og slett en liten gitar, litt større enn en ukulele, men altså med seks strenger. Lyden er litt ukulele-aktig, neste trinn er vel isboks med gummistrikker. Men en liten gitar er bedre enn ingen gitar. Denne er ikke stort større enn en fiolin, slik at jeg ikke lenger har noen unnskyldning for å la den være igjen hjemme.

Det nye familiemedlemmet