Tallinn

Vi kom oss faktisk til Tallinn forrige helg, men på grunn av været og mye sjø, ble avgangen til katamaranen avlyst. Samboeren måtte derfor springe fram og tilbake til Linda Line-terminalen for å få byttet om billettene våre til Tallinkbåten. Mot et tillegg på tilsammen 40 euro, tur/retur for begge. Tenketenketenke... Men. Vil man av gårde, så vil man av gårde.

Overfarten gikk forholdsvis bra, men for ei som blir kvalm selv på hurtigruta - kanskje spesielt på hurtigruta, aner ikke hvorfor, men sneglehuset mitt tåler visst ikke stort. Nuvel. Vel utpå, midt i en strikkeomgang, kjente jeg magen begynte å danse, og da var det bare å komme seg ut på dekk og trekke frisk luft. Det gjorde susen, selv om vi ble litt kalde. 

Været var - ikke særlig overraskende - omtrent det samme i den estiske hovedstaden. Regn, vind, kaldt ... Men vi er jo vant til værguder i dårlig lune, og lot oss såvisst ikke skremme.

Vi brukte lørdagen på å vandre rundt i byen, og her er noen fotominner fra turen vår:

Vi stakk innom en liten kafé som lå bortgjemt i et smug. Det er mange slike smug i Tallinn, og det er en av de tingene som er sjarmerende med byen.

Vi fikk oss til og med en nokså velfødd kompis inne på kafeen. Han så ut som han hadde fått nok kaker for en stund, så vi var riktig så gnadne (les: gnien) med serveringa denne gangen.

Karlsson på taket hadde også funnet veien over Østersjøen ...

Strikketøyet var som vanlig fast inventar i bagasjen........

Adgang til (altfor) billig alkohol er for et stort flertall av de finske turistene en stor grunn til å besøke naboen over dammen. Hadde jeg vært finne, hadde dette fenomenet vært en stor beveggrunn til å skifte statsborgerskap. Men så kom jeg på at jeg er norsk. Vet ikke hva som er verst... Pest eller kolera liksom. Nordmenn oppfører seg visst ikke hakket bedre på Kanariøyene. Vi var meget tilfredse med våre lette ryggsekker, hvor det heftigste  vi hadde kjøpt var estisk salami. 


Vi travet rundt i mange, mange butikker. Dessverre måtte vi konstatere at turistfaktoren var etter det vi kunne se meget dominerende. Julemarkedet besto av sikkert 30 boder, hvorav 26 var nesten identiske... I følge ei estisk jente jeg snakket med denne uka, er grunnen til dette det høye gebyret utstillere må punge ut med for å få stå på markedet.

Men alt i alt er Tallinn en by vi gjerne kommer tilbake til, mye på grunn av den unike arkitekturen fra middelalderen. Her kan man observere mye påvirkning fra blant annet hansatida, da byen hadde tette kontakter med tyske handelsmenn.                                              

  

På reisefot

Vinden uler og snøen fyker ute. Det er sikkert galskap, men vi skal begi oss ut på sjøen over til Tallinn i ettermiddag. Været er så dårlig at hurtigbåten, som vi egentlig skulle reise med, er satt ut. Vi fikk booket om billetten til Tallink-båten i stedet ved å betale 10 euro ekstra per pers. Det blir litt dyrere alt i alt, men vi fant ut at det var verdt forsøket. Hotell er allerede bestilt, og vi vil ellers tape pengene. Dessuten vil vi jo til Tallinn.


Ellers er det full julegavemekking på gang. Egentlig skulle desember måned vært helt og holdent satt av til julestria. Samboeren min er en skikkelig julenisse, han elsker å lage overraskelser. Jeg er mindre kreativ, og lider mye i førjulstida av kvaler. Det blir nok noe sånt også denne gangen. I fjor satt jeg lillejulaften og strikket sokker til ham til jeg nesten fikk senestrekk. Jeg måtte til og med ty til en nødløgn, som han sikkert gjennomskuet. Julegaver er veldig vanskelig. Folk har alt, eller ønsker seg ingenting. I tillegg har jeg fremdeles studentøkonomi, selv om det er ett år siden jeg sluttet med studiene. Viljen til å gi står dermed ikke i proporsjon til evnen.


Jeg har vært hjemmeværende husfrue i dag, forsøkt å få skikk på leiligheta med varierende resultat. Vurderte å spasere til sentrum, men innser at jeg tidsmessig ikke kommer til å rekke det. Blir rastløs av å være fysisk inaktiv i tillegg til den søte førjulstid.


Snart hever vi anker og seiler over Østersjøen, skip o´hoi!

Review Stockholm

Svenskene er ikke så dumme
- her har de festet en postkasse
på en sporvogn. Genialt,
ikke sant?

Fredag da jeg dro til Stockholm (altså i forrige uke) var jeg trøtt, noe som jeg vanligvis pleier å være når jeg er alene hjemme. Døgnrytmen blir litt forskjøvet og forstyrret. Jeg var en times tid i svømmehallen før jeg satte kursen mot flyplassen med aller siste bussmulighet. Det var så på streken at det ikke ga noe som helst rom for forsinkelser. Alt gikk perfekt – helt til jeg kom til sikkerhetskontrollen. Som alltid hadde jeg med meg strikketøyet, og det har aldri tidligere blitt gjenstand for oppmerksomhet på flyplasser. Så langt har jeg levd i den tro at sikkerhetskontrollørene kanskje til og med synes det er litt koselig. Noen som driver med håndarbeid på en travel flyplass, liksom.


Forestillingene mine ble brutalt knust. Som en kokainsmugler ble jeg vinket inn til siden, og jeg ble spurt om hva jeg hadde i sekken. Jeg måtte tilstå at jeg hadde tatt med meg både garnnøste og pinner, men ikke slike rundpinner, for det visste jeg jo at ... Men det var "stygt". Hadde det vært trepinner, hadde det vært null problem. Nå sto kontrolløren med mitt lilla garnnøste i hendene, og jeg var livredd for at jeg skulle måtte bli nødt til å trekke ut pinnene i HULLMØNSTERET. Alle som har strikket hullmønster, vet at det ikke er bare-bare å trekke ut pinner sånn på måfå. Vips, null sokk, og mange timers bortkastet arbeid er et smertelig faktum. 


Til min store lettelse ble jeg bedt om å sjekke inn bagasjen. Nå fikk jeg god bruk for mine hardt opparbeidede sykkelmuskler, for jeg ble nødt til å ta beina på nakken for å nå flyet. Jeg slapp til og med å betale for bagasjen, fikk bare streng beskjed om å komme meg ombord. I tillegg måtte jeg forberede meg på at jeg mest sannsynlig ville bli nødt til å skrive en bagasjemelding når jeg kom fram, da det ikke var sikkert at sekken min rakk å bli med dette flyet. Jeg ergret meg over dette hele flyturen. Dette kunne komme til å bli en heller kjølig helg, for jeg hadde lagt ytterklærne i bagasjen, og hadde bare en ulljakke på meg.

Heldigvis var bekymringene mine ubegrunnet. Sekken dukket opp som en av de første på bagasjebåndet på Arlanda lufthavn, og resten av turen gikk smertefritt.

Et lite utvalg av Rosendal trädgårds kaker. I den ene koppen
er det varm eplemost med anis som er laget på stedet ...

Stockholm er virkelig en fin by å besøke med kjæresten sin! Vi tuslet stort sett rundt og holdt hverandre i hendene mens vi nøt de små, søte og trafikkfiendtlige brosteinsbelagte gatene. Når høstkulden snek seg for langt inn til skinnet, stakk vi innom en kafé, hvor vi drakk te og spiste kardemummeboller. Det er det samme som kanelboller, bare at de har masse kardemumme i stedet, både i fyllet og i selve deigen. Kjempegodt! 


Vi overnattet på en avdanket seilbåt (?) – Gustav af Klint, som ligger permanent fortøyd i Stockholm havn. Dette er en hostelbåt av aller enkleste standard, og ved første øyekast noe av det billigste du kan få tak i av losji  som ligger mer eller mindre plantet i sentrumskjernen. Men så må du betale ekstra for laken, sengtøy, håndkle og frokost, og enden på visa blir at summen ikke ligger så langt fra det du må ut for et rimelig hotellrom. Men, min tanke var at dette ville være en litt annerledes opplevelse enn å bo helt ordinært. Når du kommer inn, slår gammel motorlukt, eller hva det nå er, i mot deg. Litt som den gamle bygderutebåten hjemme i Finnmark. Det ble jo nesten litt nostalgisk. En hel armada av Green Peace-folk var også der, i tillegg til et fransk backpackerpar. Min bedre halvdel var kanskje ikke helt overbevist, men forsikret meg om at det slett ikke var SÅ dårlig. Snille kjæresten min. Diplomat til fingerspissene :) Hva gjør man ikke for husfreden ...

"this is a corner of a larger field"

På hjemreisedagen, søndag, spaserte vi bort til Djurgården og avla et besøk på Rosendals Trädgård. Det er rett og slett et drivhus som er ombygd til en kafé. Der finnes det også en nusselig butikk hvor man kan få kjøpt mange spennende ting. Vi kjøpte et veldig godt – og dyrt – brød. 

På ettermiddagen tok vi t-banen til Silja Line-terminalen. Svenskebåten er et fenomen for de som bor i Finland, i alle fall i sør. For noen er det noe av det største de kan være med på. Og da tenker jeg ikke bare på at skipet er stort. Det er liksom drømmen, å få et cruise med svenskebåten. Vel, kanskje noen blir imponert av at det står noen og tar bilde av deg før du går inn i skipet, og at det ved inngangen sitter folk og spiller fiolin. Til å begynne med ble vi det. Inntil vi innså at det hele var en turistfelle. Hele skipet var konsentrert rundt en handlegate, med tax free-produkter og restauranter. Med jevne mellomrom ble passasjerene underholdt med akrobatikk, drag show og fioliniserte sviskelåter. Om kvelden ble grunnen til at fok reiser med dette skipet bare tydeligere og tydeligere. I tax free-avdelinga ble handlevognene lastet tungt med brennevin og annet dilldall. Da vi gikk ned til lugaren, som befant seg to dekk under bildekket, ble vi bombardert med kortstokker av tenåringer i festhumør. Morgenen etter måtte vi skritte over sigarettstumper. 

Gustaf af Klint med Gamla stan i bakgrunnen

Spising er også en viktig del av det å være på cruise. Dersom du betaler på forhånd, får du velte deg i kveldsbuffeten for 30 euro. Vi hadde nøyd oss med å bestille frokost, og jeg konsentrerte meg først og fremst om ikke å overspise. 


Okei, det er bare å innrømme. Vi har vært på harrytur.


Men når det er sagt, så er det jo mulig å styre unna det man ikke liker. Det var veldig fint å kunne slippe stresset med å komme seg til en flyplass i morgentimene. I stedet kunne vi gå rett av i Helsingfors sentrum på jobb, etter å ha spist frokost i soloppgangen. Veldig deilig. Vi hadde begge følelsen av å ha vært uendelig lenge borte, selv om det bare dreide seg om en langhelg.

Söta bror

I morgen reiser jeg til Stockholm. Samboer reiste dit i dag tidlig, fordi han skal på et seminar. Det skal bli deilig å komme seg over til söta bror og ta en aldri så liten helgeferie. På returen tar vi finskebåten - som på finsk side kalles for svenskebåten. Kommer altså an på i hvilken retning en reiser. Det er litt samme greia som med danskebåten, har jeg hört. I Danmark kaller de den for norskebåten. Selv har jeg aldri reist med den.

Ellers har det värt ei ganske rolig uke på jobb, med endel rydding på det meget stövete lageret, hvor det også står en kopimaskin som ikke akkurat bidrar til å heve luftkvaliteten. Jeg nös der inne på grunn av alt stövet, og var helt törr i halsen resten av kvelden. Jeg mistenker også at et lite eksem under venstre öye kom av det samme. Heldigvis trenger jeg normalt ikke å tilbringe särlig lang tid der inne. 

God helg, alle sammen!