Betenkt...

I dag våknet vi til nyhetene om at likvideringa av Gadhafi var bekreftet. Bildene av en blødende og døende mann, og senere et lik hadde visst begeistret en hel verden. Jeg for min del ble kvalm av denne fråtsinga og seiersmentaliteten. Hørte ingenting om å stille mannen for retten? Hurra, nå har de endelig drept ham, i demokratiets navn. Hillary Clintons overraskede uttrykk idet hun får beskjeden. Hun uttalte visst tidligere at hun håpet at libyerne skulle få fanget og drept ham, "sånn at dere skal slutte å være redde". Er dette demokrati? Jeg synes dette lukter svidd. Mannen har ledet et forferdelig regime, men de som tok ham, viste seg ikke hakket bedre. Jeg klarer ikke helt å glede meg over dette, men føler derimot avsky.


I dag er det oversettingsdag, og jeg skal noe forsinket snart sette i gang med å rette på første del av det andre oppdraget jeg har fått. Jeg var så heldig å få en konsulent denne gangen, og han har vært veldig grundig i sin gjennomgang av teksten min. Først ble jeg mildt sagt lamslått, fordi jeg hadde ørten feil. Jeg tenkte straks at jeg ikke kunne norsk. Kommentarene var så mange, at de ikke fikk plass på sidene engang. Jeg måtte klikke på hver av dem, og så scrolle nedover. Forferdelig. Men samtidig forferdelig lærerikt. Jeg har et fjell av kunnskap å innhente, og det er bare å brette opp erma og gi seg i kast.


I helga får vi besøk fra Norge! Det blir så koselig. Vi skal leke turister i Helsingfors, dra til Suomenlinna/ Sveaborg (de har ikke klart å bestemme seg om det er en svensk eller finsk festning, hvert språk gjør krav på den), spise fete kaker på Fazer, drikke te og sjokolade, og ikke minst prate og kose oss. 


Den siste uka har det skjedd så mye. Tror jeg endelig har kommet inn i språket igjen, for nå går det endel lettere. Er spent å se hvilken virkning dette oppholdet vil vise seg å ha hatt på språkkunnskapene mine. Ellers har jeg truffet mange fine mennesker og lært mye nytt. I går kom blant annet en kommende norsk oversetter på FILI. Hun var der et par timer. Etter jobben gikk vi på kafé, før hun måtte rekke toget tilbake. Det som var utrolig merkelig, var at hun har bodd i den samme bygda som foreldrene mine bor i, i den samme veien, bare et par og tjue husnummer lenger bortenfor! Verden er så ufattelig liten. Jeg har aldri tidligere truffet henne, og visste ikke at det faktisk var flere som studerte finsk i Tromsø. Jeg ble gledelig overrasket over å høre hvor språkkyndig hun var, utrolig artig!


Men nå må jeg virkelig sette i gang å jobbe!