Cyclomania mot øst – og tilbake

Sykkeleventyret vårt når nye høyder. Forrige helg fant vi ut at utferdstrangen simpelthen var i ferd med å bli umulig å undertrykke. Jeg holder på med å pusse på oversettelsen til krimromanen, som har innleveringsfrist 15. oktober, og derfor er arbeidsmengden veldig stor om dagene. Egentlig burde jeg ha sittet i alle døgnets ledige timer og flikket på språket, men når været er såpass strålende at det går an å sykle i T-skjorte og sykkelbukse hele dagen, så er det egentlig ikke noe annet enn å legge av gårde. Noe vi også gjorde. Lørdag ettermiddag måtte vi en tur til sentrum for å kjøpe et kart. Grytidlig søndag morgen sto jeg opp for å rekke og jobbe en stund før vi skulle legge ut på landeveien.

Gamle Borgå.

Her trengs det i grunnen ingen store utbroderende turbeskrivelser. Byen Borgå, eller Porvoo som er byens finske navn, var målet for turen, men denne gangen skulle det vise seg at selve veien var målet. Veien var tilsammen 10 og en halv mil lang. Vi rakk å være på bestemmelsesstedet i en knapp time før vi måtte starte på hjemveien igjen. Her spiste vi matpakka vår på den gamle torgplassen. Etterpå kræsjet vi inn på en kafé ved elvebredden, hvor jeg kjøpte en altfor dyr og ganske så gjennomsnittlig iskrem til oss, av typen som en også får i butikken. Rundt omkring vandret det folk med mer fristende iskremer, men vi fikk ikke tidsnok på det rene hvor de hadde fått tak i dem. I alle fall, vi fikk våre hardt tiltrengte kalorier i form av sukker og fløte, noe som var rene rakettføden for returen.

Borgå, og da særlig den gamle delen, er en by vi gjerne kommer tilbake til ved et senere tidspunkt. Gatene er belagt med noe som ser ut som naturstein. Veldig sjarmerende, men mindre sykkelvennlig. Det ser ustyrtelig komisk ut når en sykler bak en annen. Hjelmen hopper opp og ned på hodet, og den ganske så heftige ristinga kan over lenge tid sikkert føre til både kronisk hjernerystelse, løse tenner og jeg vet ikke hva. Uansett, gatene er rett ut sagt nusselige, med gamle trehus, som sikkert brenner godt. For noen år siden var det en unggutt som testet ut om domkirka også var laget av et brennbart materiale. Og det viste seg at den var det. Det var en uvurderlig kulturskatt som gikk opp i flammer.

Byen har huset han som kalles Finlands nasjonalskald, nemlig J.L. Runeberg, og dersom en føler for det, kan en beskue barndomshjemmet til dikteren. Det rakk vi imidlertid ikke, så det får vi ta igjen en annen gang.

Det ble altså ikke mye tid til sightseeing, men det var veldig godt å komme seg ut på tur, bli kroppslig sliten, nyte sola, spise matpakka utendørs, og ikke tenke på annet enn å tråkke fremover. Frihetsfølelsen er helt nydelig. Og når værgudene i tillegg spiller på lag, kan en ikke forlange stort mer av en fridag.

I går ankom de etterlengtede pakkeeskene vår endelig i posten. Vi gjorde en ekspedisjon ned til R-kioski for å hente dem, noe som ikke var bare-bare. 60 kg har vi altså belastet postvesenet med, og nå skulle vi også lide for det. Imidlertid gikk det lekende lett med et par handlevogner som vi lånte av det lokale supermarkedet. Sånne vogner bråker helt ufattelig mye mot asfalten! Men så er det kanskje ikke meninga heller at en skal drasse dem med seg over lange distanser. Uansett, endelig er tingene våre her – soveposer, telt, turstøvler, sykkelvesker, bøker, blåbærsyltetøy, krøkebærsaft. Med mer. Vi føler oss herved som kompletterte vesener.

Jeg har forresten måttet gå til det skritt å ta buss for første gang siden vi kom hit. Ganske traumatisk, må jeg sannelig si. Det førte til og med seg slike vederstyggeligheter som å komme en halvtime tidligere på jobb. Og i bussen ble det dessuten billettkontroll, men hah! Jeg kunne vise gyldig billett, tenk! Jeg hentet følgesvennen min nå i ettermiddag, og nøt å kunne slippe og gå på egne bein. Etter sitt opphold på syk(k)e(l)huset, oppdaget jeg dessuten hvor mangelfull bremseeffekten hos min tohjulede kompanjong faktisk var før innleggelsen. Resultatet var svært så påfallende.

Morgendagen bærer, i følge meteorologene, med seg lovnader om en kraftig storm. I avisene blir folk oppfordret om å holde på parykken. I følge meteorologisk institutt er det gode, gamle Katia som skal frese sin resterende vrede utover oss. Hun har nylig vært på visitt i Stor-Britannia, og tenkte visst å beære oss med sitt nærvær. Høsten er etter alt å dømme i ferd med å melde sin ankomst...

Fra det finske meteorologiske institutt. Ordforklaringer: Myrskyvaroitus - orkanvarsel.  Kovaa aallokkoa - høye bølger. Vi gleder oss.

(Jeg kunne ha avsluttet på en elegant måte her, men så kom jeg på at dagens overskrift muligens trenger en forklaring. Cyclomania er visst en ganske så dårlig finsk film, og i følge samboeren min ikke spesielt verdt å se. Det var det. "Okei, det er en veldig subjektiv bedømmelse, det kan jo være noen som liker den". Rettelse: Sikkert en helt grei film.)