Sokkesjuka og avensjuka

... fordi det finnes så mange kreative hoder der ute! Eller kanskje det snarere er ærefrykt. 

Nå er det jammen ikke lett å holde seg i skinnet. Har oppdaget at det finnes ufattelig mange artige strikkeblogger her i Blogglandia. Det er utrolig vanskelig å holde fingrene fra fatet. Jula for to år siden oppdaget jeg ravelry.com, og jeg satt noen timer der og fikk nesten sammenbrudd av alt det fine og kreative som folk får i stand. Jeg kunne sluttet alt jeg holdt på med og bare strikket i stedet... Men det blir jo dessverre ikke penger av det. 


I går var det 13 minusgrader, så vi besluttet å ta bussen til jobb. Er det noe jeg avskyr, så er det å ta buss. Jeg blir kvalm og uvel. Med tanke på hvor frisk og våken man blir etter en sykkeltur, er bussalternativet begredelig... Men det var kanskje en lur idé likevel... I dag morges kjente jeg på sjel og kropp at jeg er syklist på sin hals. Da jeg satte med på setet, var det som alt i verden falt på plass. Hjemveien var litt verre, det finske veivesenet hadde ikke rukket å brøyte sykkelveiene helt. 

På kvelden var det lesering, vi hadde lest Rosa Liksoms Hytti nro 6, vinner av Finlandiaprisen 2010. Det er fint å kunne snakke om bøker vi har lest, det er virkelig noe jeg savner i Tromsø. Jeg har jo for det meste lest finsk litteratur, og det er ikke så mange der oppe som er i stand til det. Derfor er jeg veldig glad for muligheten jeg har hatt her. De to siste gangene har vi vært samlet hjemme hos en av oversetterne, noe som har vært en suksess. Samtalen avsporer nå og da, men vi får da utvekslet meninger.

Rosa Liksom: Hytti nro 6

Med meg hadde jeg raggegarn - tenkte jeg for en gangs skyld skulle strikke et par enkle sokker. De første sokkene jeg strikket, var nettopp raggsokker. De ligger i klesskapet på pikerommet, og trenger nok en trådstump eller to. Det var skjønt å ha skikkelig ull på pinnene igjen, og å strikke uten å telle mønster. Et strikkeprosjekt som gjør det mulig å være sosial samtidig. 


Jeg er forresten over det meste av mønsteret til øreflapplua, telte meg gjennom helga. Det blir veldig fint, og nå er jeg bare spent på hvordan jeg skal felle av. Som et pauseprosjekt lagde jeg "På kanten", og var egentlig veldig fornøyd med resultatet. Neste gang skal jeg velge et litt mykere garn, kanskje Sterk, slik oppskrifta foreslår.


Ellers begynner jeg så smått å forberede meg mentalt på å komme tilbake til Tromsø igjen. Slik har det alltid vært når jeg har flyttet bort for en tid. Seks måneder er akkurat kort nok tid til at jeg bruker halvparten av til å roe meg ned, og halvparten til å forberede meg på å pakke snippeska igjen.


Titta, titta forresten på disse søte små sokkene jeg strikket til ei lita pia! Jeg har ikke hørt fra mora om de i det hele tatt passet, men det var uansett gøy å strikke dem. Sommerfuglen fant jeg hos strikkeguruene Arne & Carlos, de andre mønstrene fant jeg i STRIKK-boka mi. 


"Sommerfuggel i vinterland"

Takk til Kjæresten som er så flink til å ta bilder! Her har han til og med dandert litt nysnø på sokkene ...

Mitt lille strikkeri

Garn, mer garn, strikkepinner i sofaen, farger, mønstre, mange timer med klirr og kos! Strikkeproduksjonen min har tatt seg ganske kraftig opp, og nådd en topp nå like opp under jul. Det har dreid seg om sokker, sokker og atter sokker. Jeg har garn liggende til en genser, men finner stadig nye kalde føtter som jeg mener trenger litt varme, så den ligger foreløpig på vent. Er kanskje litt engstelig for å ta fatt på et såpass stort prosjekt.

Min kjære fant her om dagen en smart måte å finne ut hvor store sokkene skal være. Han surfet på nett, og på tysk Wikipedia fant han denne artikkelen. For de som ikke er så stive i tysk, gjengir jeg hovedpoenget:

Fotlengde på sokker

Skostørrelse delt på 1,5 minus 1,5. 

Det vil si at dersom du bruker størrelse 41 i sko, så deler du dette på 1,5= 27,3. Dette er skoens lengde i sin helhet. Fotlengden finner du ved å trekke fra 1,5 cm = 25,8. Genialt, ikke sant?

"Rødt, ragg og blått"

Pinne nr. 2,5. 48 masker

ca. str. 34

Jeg kan jo begynne med de blå, røde og grå sokkene som ligger i midten av dette første bildet. De er en miniversjon av Færøysokkene, og passer forhåpentligvis til min venninnes eldste sønn. Mønsteret har jeg hentet fra Cappelen Damms "Fabelaktige føtter og koselige tær". Jeg pleier sjelden å følge andre henvisninger for sokkestrikking, tar som oftest bare inspirasjon fra mønsteret. Jeg syns mange av sokkene i denne boka er utrolig lekre, men syns oppskriftene er nokså krøkkete. Kanskje kommer det av litt dårlig oversettelse? Eller min manglende oppskriftforståelse?

"Oma Leonie"

Pinne nr 3,0. 48 masker.

Ca. str. 37

"Oma Leonie"

Disse sokkene i raggegarn fikk min samboers bestemor. Endelig klarte jeg å strikke hullmønster! Mønsteret heter Fallende blad, og er hentet fra "Cappelens store håndarbeidsbok". Med denne boka lærte jeg å strikke fletter. Nesten helt på egen hånd, noe som sier litt om bokas egenskaper. Jeg er nemlig nokså tunglært, og det tar en stund før ting går inn. Jeg måtte spørre om råd på strikkebutikken bare én gang før jeg fattet poenget. Der sa de at jeg bare måtte følge oppskrifta ... 

"Gresk lillebror"

Pinne 2,5. 48 masker. 

Fotlengde 12 cm

Babysokker med gresk mønster fra min fantastiske strikkebok. "Strikk - 250 mønstre". Denne kan jeg virkelig anbefale, her fins mye gøy! Disse herlighetene vil varme føttene til mitt ferskeste tantebarn. Monterte en snor rundt ankelen så lillegutt kan sparke så mye han vil uten at sokkene faller av. Dette mønsteret fungerer også glimrende med flere farger. Syns det er så fint! 

Lillebror syns forhåpentligvis disse ikke er så triste

Da jeg holdt på med Færøysokkene, lærte jeg meg hvordan jeg kan felle tå med striper uten at det blir rot ved felling. Denne metoden brukte jeg også på "Lillebror". Stripene blir strikket én omgang hver for seg, dvs. én omgang blå, hvor jeg kun strikker de blå stripene - og hopper over de gule -, og én omgang gul hvor jeg bare strikker de gule, og altså hopper over de blå. Forvirrende? Min bedre halvdel har bedre oversikt over hvilke farger som skal felles på hvilke pinner, det går litt i surr for min del. Poenget er at fellingene på begge sider skal ha én gjennomgående farge. 

"Saue(g)ull fra Færøyene"

Pinne nr. 3,0. 48 masker.

Str. 41

"Bææ!" Ekte ull skal lukte sau!

Ull importert fra Færøyene i sommer! Dette er en av de fineste gavene jeg kan få! Jeg fikk tre nydelige nøster  av samboeren etter at han hadde vært på seminar på øya ute i sjøen.

Siden disse  sokkene utelukkende er laget av ren ull fra færøyske sauer, må de brukes med andakt, ellers går det sannsynligvis veldig lett hull på dem. Liker mønsteret, det er veldig enkelt, og syns det ser fint ut. Jeg må holde meg i skinnet så jeg ikke bruker dem hele tida, de er deilige og klør akkurat slik som ull skal. Jeg er av den typen som liker kløende ullplagg som virkelig rasper mot huden :)

"God dag, herr Ekorn!"

Pinne nr. 2,5. 64 masker.

Ca. str. 40

Her lekte jeg hemningsløst med mønstre i strikkeboka "Strikk - 250 mønstre". I tillegg har min kjære hjulpet meg med å brodere med maskesting to ekorn fra Arne og Carlos´ "Julekuler" (se tidligere innlegg) som hilser på hverandre. Dette tok sin tid, og jeg har nok gjort noen feil. Men syns de ble riktig så koselige likevel... 

Disse er på vei til en gutt i Nederland.

"Goeie dag, Eekhoorntje!"

Tallinn

Vi kom oss faktisk til Tallinn forrige helg, men på grunn av været og mye sjø, ble avgangen til katamaranen avlyst. Samboeren måtte derfor springe fram og tilbake til Linda Line-terminalen for å få byttet om billettene våre til Tallinkbåten. Mot et tillegg på tilsammen 40 euro, tur/retur for begge. Tenketenketenke... Men. Vil man av gårde, så vil man av gårde.

Overfarten gikk forholdsvis bra, men for ei som blir kvalm selv på hurtigruta - kanskje spesielt på hurtigruta, aner ikke hvorfor, men sneglehuset mitt tåler visst ikke stort. Nuvel. Vel utpå, midt i en strikkeomgang, kjente jeg magen begynte å danse, og da var det bare å komme seg ut på dekk og trekke frisk luft. Det gjorde susen, selv om vi ble litt kalde. 

Været var - ikke særlig overraskende - omtrent det samme i den estiske hovedstaden. Regn, vind, kaldt ... Men vi er jo vant til værguder i dårlig lune, og lot oss såvisst ikke skremme.

Vi brukte lørdagen på å vandre rundt i byen, og her er noen fotominner fra turen vår:

Vi stakk innom en liten kafé som lå bortgjemt i et smug. Det er mange slike smug i Tallinn, og det er en av de tingene som er sjarmerende med byen.

Vi fikk oss til og med en nokså velfødd kompis inne på kafeen. Han så ut som han hadde fått nok kaker for en stund, så vi var riktig så gnadne (les: gnien) med serveringa denne gangen.

Karlsson på taket hadde også funnet veien over Østersjøen ...

Strikketøyet var som vanlig fast inventar i bagasjen........

Adgang til (altfor) billig alkohol er for et stort flertall av de finske turistene en stor grunn til å besøke naboen over dammen. Hadde jeg vært finne, hadde dette fenomenet vært en stor beveggrunn til å skifte statsborgerskap. Men så kom jeg på at jeg er norsk. Vet ikke hva som er verst... Pest eller kolera liksom. Nordmenn oppfører seg visst ikke hakket bedre på Kanariøyene. Vi var meget tilfredse med våre lette ryggsekker, hvor det heftigste  vi hadde kjøpt var estisk salami. 


Vi travet rundt i mange, mange butikker. Dessverre måtte vi konstatere at turistfaktoren var etter det vi kunne se meget dominerende. Julemarkedet besto av sikkert 30 boder, hvorav 26 var nesten identiske... I følge ei estisk jente jeg snakket med denne uka, er grunnen til dette det høye gebyret utstillere må punge ut med for å få stå på markedet.

Men alt i alt er Tallinn en by vi gjerne kommer tilbake til, mye på grunn av den unike arkitekturen fra middelalderen. Her kan man observere mye påvirkning fra blant annet hansatida, da byen hadde tette kontakter med tyske handelsmenn.                                              

  

Review Stockholm

Svenskene er ikke så dumme
- her har de festet en postkasse
på en sporvogn. Genialt,
ikke sant?

Fredag da jeg dro til Stockholm (altså i forrige uke) var jeg trøtt, noe som jeg vanligvis pleier å være når jeg er alene hjemme. Døgnrytmen blir litt forskjøvet og forstyrret. Jeg var en times tid i svømmehallen før jeg satte kursen mot flyplassen med aller siste bussmulighet. Det var så på streken at det ikke ga noe som helst rom for forsinkelser. Alt gikk perfekt – helt til jeg kom til sikkerhetskontrollen. Som alltid hadde jeg med meg strikketøyet, og det har aldri tidligere blitt gjenstand for oppmerksomhet på flyplasser. Så langt har jeg levd i den tro at sikkerhetskontrollørene kanskje til og med synes det er litt koselig. Noen som driver med håndarbeid på en travel flyplass, liksom.


Forestillingene mine ble brutalt knust. Som en kokainsmugler ble jeg vinket inn til siden, og jeg ble spurt om hva jeg hadde i sekken. Jeg måtte tilstå at jeg hadde tatt med meg både garnnøste og pinner, men ikke slike rundpinner, for det visste jeg jo at ... Men det var "stygt". Hadde det vært trepinner, hadde det vært null problem. Nå sto kontrolløren med mitt lilla garnnøste i hendene, og jeg var livredd for at jeg skulle måtte bli nødt til å trekke ut pinnene i HULLMØNSTERET. Alle som har strikket hullmønster, vet at det ikke er bare-bare å trekke ut pinner sånn på måfå. Vips, null sokk, og mange timers bortkastet arbeid er et smertelig faktum. 


Til min store lettelse ble jeg bedt om å sjekke inn bagasjen. Nå fikk jeg god bruk for mine hardt opparbeidede sykkelmuskler, for jeg ble nødt til å ta beina på nakken for å nå flyet. Jeg slapp til og med å betale for bagasjen, fikk bare streng beskjed om å komme meg ombord. I tillegg måtte jeg forberede meg på at jeg mest sannsynlig ville bli nødt til å skrive en bagasjemelding når jeg kom fram, da det ikke var sikkert at sekken min rakk å bli med dette flyet. Jeg ergret meg over dette hele flyturen. Dette kunne komme til å bli en heller kjølig helg, for jeg hadde lagt ytterklærne i bagasjen, og hadde bare en ulljakke på meg.

Heldigvis var bekymringene mine ubegrunnet. Sekken dukket opp som en av de første på bagasjebåndet på Arlanda lufthavn, og resten av turen gikk smertefritt.

Et lite utvalg av Rosendal trädgårds kaker. I den ene koppen
er det varm eplemost med anis som er laget på stedet ...

Stockholm er virkelig en fin by å besøke med kjæresten sin! Vi tuslet stort sett rundt og holdt hverandre i hendene mens vi nøt de små, søte og trafikkfiendtlige brosteinsbelagte gatene. Når høstkulden snek seg for langt inn til skinnet, stakk vi innom en kafé, hvor vi drakk te og spiste kardemummeboller. Det er det samme som kanelboller, bare at de har masse kardemumme i stedet, både i fyllet og i selve deigen. Kjempegodt! 


Vi overnattet på en avdanket seilbåt (?) – Gustav af Klint, som ligger permanent fortøyd i Stockholm havn. Dette er en hostelbåt av aller enkleste standard, og ved første øyekast noe av det billigste du kan få tak i av losji  som ligger mer eller mindre plantet i sentrumskjernen. Men så må du betale ekstra for laken, sengtøy, håndkle og frokost, og enden på visa blir at summen ikke ligger så langt fra det du må ut for et rimelig hotellrom. Men, min tanke var at dette ville være en litt annerledes opplevelse enn å bo helt ordinært. Når du kommer inn, slår gammel motorlukt, eller hva det nå er, i mot deg. Litt som den gamle bygderutebåten hjemme i Finnmark. Det ble jo nesten litt nostalgisk. En hel armada av Green Peace-folk var også der, i tillegg til et fransk backpackerpar. Min bedre halvdel var kanskje ikke helt overbevist, men forsikret meg om at det slett ikke var SÅ dårlig. Snille kjæresten min. Diplomat til fingerspissene :) Hva gjør man ikke for husfreden ...

"this is a corner of a larger field"

På hjemreisedagen, søndag, spaserte vi bort til Djurgården og avla et besøk på Rosendals Trädgård. Det er rett og slett et drivhus som er ombygd til en kafé. Der finnes det også en nusselig butikk hvor man kan få kjøpt mange spennende ting. Vi kjøpte et veldig godt – og dyrt – brød. 

På ettermiddagen tok vi t-banen til Silja Line-terminalen. Svenskebåten er et fenomen for de som bor i Finland, i alle fall i sør. For noen er det noe av det største de kan være med på. Og da tenker jeg ikke bare på at skipet er stort. Det er liksom drømmen, å få et cruise med svenskebåten. Vel, kanskje noen blir imponert av at det står noen og tar bilde av deg før du går inn i skipet, og at det ved inngangen sitter folk og spiller fiolin. Til å begynne med ble vi det. Inntil vi innså at det hele var en turistfelle. Hele skipet var konsentrert rundt en handlegate, med tax free-produkter og restauranter. Med jevne mellomrom ble passasjerene underholdt med akrobatikk, drag show og fioliniserte sviskelåter. Om kvelden ble grunnen til at fok reiser med dette skipet bare tydeligere og tydeligere. I tax free-avdelinga ble handlevognene lastet tungt med brennevin og annet dilldall. Da vi gikk ned til lugaren, som befant seg to dekk under bildekket, ble vi bombardert med kortstokker av tenåringer i festhumør. Morgenen etter måtte vi skritte over sigarettstumper. 

Gustaf af Klint med Gamla stan i bakgrunnen

Spising er også en viktig del av det å være på cruise. Dersom du betaler på forhånd, får du velte deg i kveldsbuffeten for 30 euro. Vi hadde nøyd oss med å bestille frokost, og jeg konsentrerte meg først og fremst om ikke å overspise. 


Okei, det er bare å innrømme. Vi har vært på harrytur.


Men når det er sagt, så er det jo mulig å styre unna det man ikke liker. Det var veldig fint å kunne slippe stresset med å komme seg til en flyplass i morgentimene. I stedet kunne vi gå rett av i Helsingfors sentrum på jobb, etter å ha spist frokost i soloppgangen. Veldig deilig. Vi hadde begge følelsen av å ha vært uendelig lenge borte, selv om det bare dreide seg om en langhelg.

Nuuksio/ Noux nasjonalpark

Jeg lar bildene tale for seg denne gangen. Fra vår lille skogsdrøm for to uker siden, i nasjonalparken Nuuksio. Selve parken er ikke så stor, og for å få gått en passe lang strekning, tok vi endel svinger hit og dit. Vi gikk kanskje en mil tilsammen, men endte opp 2 km fra bussholdeplassen. 

Se hva vi fant – skogens gull! Dette ble en lekker forrett...

En liten pause ved et idyllisk skogsvann

Solnedgang ved Iso-Holma

Min kjære legger siste hånd på verket på vottene som vi har strikket sammen (ja, du leste riktig - han er blitt veldig flink til å strikke, med mønster og det hele)