Kjendis og helgerapport

Vi står blant melkekartonger på super´n på Hagnäs. Med ett går ei kjent dame forbi. Jeg hvisker så diskré jeg bare kan til samboeren, og ber ham om å titte bak seg. 

Tarja Halonen – tasavallan presidentti

Det er kanskje bare i små land som Finland at en kan støte på presidenten i butikken. Men det skjer jammen ikke hver dag. 

Det var litt gøy, det må jeg i min barnslighet bare innrømme. 

Ellers hadde vi besøk av et vennepar i helga, og det var veldig deilig å bare kunne kaste fra seg alt som heter arbeid. Når en har besøk, skal en jo ikke sitte alene og knø foran dataskjermen. 

På lørdag dro vi først til Uspenski-katedralen, fordi været ikke var det aller beste. Da vi kom inn, ble vi vitne til en ortodoks dåp, noe jeg aldri har vært med på før. Ungen ble kledt naken, og dyppet ned i døpefonten. Etterpå ble den tullet inn i en for oss ganske utradisjonelt dåpsdrakt – et håndkle med kaninører. Men det er vel det som er mest praktisk når en nettopp har fått seg et bad i all offentlighet!

Etterpå gikk vi straka vegen bort til Fazer. Det er vel det mest tradisjonsrike caféen – med C og l´accent aigu – som en kan dra gjester med til. Siden det var lørdag, var det mange andre som hadde tenkt det samme som oss. Vi forlot turistfella, og bestemte oss for å ta båten inn til Suomenlinna, eller Sveaborg, som er det svenske navnet, for å gå på kafé der. Da vi såvidt var kommet ut av Fazer, fant vi ut at Chjoko lå like ved. Med en sjokoholiker i følget ble vi som ved en naturens kraft dratt inn. Der finnes håndlagde praliner til 1, 20 euro per stykk, og vi forlot butikken med ti-tolv av dem som niste. 


På Suomenlinna gikk vi til en liten søt kafé med kun 4-5 bord og gammelt interiør. Jeg syns det er så koselig der! Der går det virkelig an å føre en samtale. Vi spiste lunsj, før vi gikk på omvisningsrunde på øya. Selv om jeg har vært der 4-5 ganger, syns jeg det alltid er fint å ta runden i den vesle bygda. 


Vel inne på land tok vi med oss gjestene våre til Zinnkeller, som etterhvert har blitt vårt stamsted. Dit drar vi gjerne tilbake. Stedet er overlesset med tysk kitsch, noe som er litt morsomt og gir en litt annerledes atmosfære. Betjeninga snakker også tysk, og vi har alltid fått god service der. En går ikke dit dersom en er vegetarianer, for å si det sånn. Vi avsluttet kvelden med dessert på Fazer.


Neste dag fant vi ut at det kunne være godt å gå seg en lengre skogstur. Vi tok bussen til Maunula/ Månsas, gikk av et sted ved hovedveien, og rettet snuten mot den lille hytta "vår" i skogen, hvor en får kjøpt gode kanelboller. På veien besøkte vi dyrekirkegården, og etterpå satt vi et par timer i raststugan.

Ekornelius koser seg med en nøtt

Veien skulle bli lang å gå, vi endte på 20 km til slutt. En annen venninne ble med da vi var omtrent halvveis. Hun bor i nærheten av Seurasaari, eller Fölisön, som ligger ved siden av Ekudden, der U.K.K, eller Finlands tidligere president Urho Kalevi Kekkonen, bodde i sin tid. Boligen er for tiden under oppussing, men ved en senere anledning kunne det vært interessant å ta en titt på presidentvillaen. Han pleide visstnok å spasere rundt på Fölisön, og nå gikk vi i hans fotspor. Det bor ingen fast på øya etter det vi vet, men den er bebodd av en hel del ekorn med særdeles godt matvett. De eier ikke sjenanse, og kommer omså bort til deg og spiser av hånda di, hvis du har noe riktig godt. Helst usaltede pistasjnøtter, fant vi ut. Det var dagens attraksjon. Noen meiser kom også flygende og nappet til seg noen nøtter.


Etter å ha gått langt og lenger enn langt, endte vi opp på en pitteliten italiensk restaurant bak Kampen. Der serverte de utsøkte retter, og vi kommer garantert tilbake ved en senere anledning for å teste ut menyen ytterligere. Det som var ekstra morsomt, var at personalet faktisk snakket italiensk. Mens vi satt rundt bordet gikk praten på norsk, og jeg ble derfor helt språkforvirret da kelneren tiltalte meg på engelsk. Jeg reagerte med å svare på norsk, før det gikk opp for meg at han ikke forsto et kvekk, og gikk deretter over på italiensk. Dette ble visst han litt språkforvirret av, for da han på finsk skulle si prisen på måltidet til venninna mi, ble det noe sånt som "kaksikymmentäyksi cinquanta". Selv ble jeg litt satt ut, da det er tre år siden jeg hadde italiensk i friskt minne. Hjernen begynte med en gang å lete etter ord, og fortsatte å surre en stund etterpå.


En fin helg, med andre ord. I dag var det mandag, for å si det sånn.