Førjulsstemning i Portveien 2

Nå nærmer det seg jul ... Vi drar til Tyskland allerede tirsdag neste uke. Til nå føles det ut som om vi har vært på 100 førjulsfester. Minst. I alle fall har det vært noe nesten hver eneste kveld. Finnene kaller det "pikkujoulut", altså "lillejulsfest" eller noe i den dur. Det kan kanskje ligne på julebord, men er ikke helt det samme, tror jeg. 


Hjemme hos oss har vi fått noen små julegimmicker som bidrar til å øke julestemninga. Adventslysene er selvfølgelig på plass, og i morgen tenner vi det fjerde lyset. Samboeren min holdt på å begå den fatale feilen forrige helg, ved å tenne på alle lysene. Jeg rakk ikke å avverge det, men blåste ut lyset like etter på, så det er bare en svart veke som sladrer om fadesen.


Julekalendere har vi ikke mindre enn to av. Her er den ene:

Weckmann er noe tyskerne lager før jul. 11. november er det Martins dag, og da skal en slik en fortæres. 6. desember er det St. Nikolaus, og da er oppfølgeren på plass. Min kjære er trofast mot tradisjonen og sin kultur, og bakte til begge dagene. 

En morgen våknet vi opp til et etterlengtet syn: Snø! Naboungene var ute med akebrettene med en gang. Se hvor artige mønstre som dukket opp:

Dessverre varte ikke gleden lenge. Kanskje har vi tatt med skiene forgjeves. Værprofetene spår en svart jul. Snøen er erstattet med regn og sludd. 

O du fröliche Weihnachtszeit.

Denne lille tassen lå oppi en luke i kalenderen. Nå dingler han i lampa på kjøkkenet.

Review Stockholm

Svenskene er ikke så dumme
- her har de festet en postkasse
på en sporvogn. Genialt,
ikke sant?

Fredag da jeg dro til Stockholm (altså i forrige uke) var jeg trøtt, noe som jeg vanligvis pleier å være når jeg er alene hjemme. Døgnrytmen blir litt forskjøvet og forstyrret. Jeg var en times tid i svømmehallen før jeg satte kursen mot flyplassen med aller siste bussmulighet. Det var så på streken at det ikke ga noe som helst rom for forsinkelser. Alt gikk perfekt – helt til jeg kom til sikkerhetskontrollen. Som alltid hadde jeg med meg strikketøyet, og det har aldri tidligere blitt gjenstand for oppmerksomhet på flyplasser. Så langt har jeg levd i den tro at sikkerhetskontrollørene kanskje til og med synes det er litt koselig. Noen som driver med håndarbeid på en travel flyplass, liksom.


Forestillingene mine ble brutalt knust. Som en kokainsmugler ble jeg vinket inn til siden, og jeg ble spurt om hva jeg hadde i sekken. Jeg måtte tilstå at jeg hadde tatt med meg både garnnøste og pinner, men ikke slike rundpinner, for det visste jeg jo at ... Men det var "stygt". Hadde det vært trepinner, hadde det vært null problem. Nå sto kontrolløren med mitt lilla garnnøste i hendene, og jeg var livredd for at jeg skulle måtte bli nødt til å trekke ut pinnene i HULLMØNSTERET. Alle som har strikket hullmønster, vet at det ikke er bare-bare å trekke ut pinner sånn på måfå. Vips, null sokk, og mange timers bortkastet arbeid er et smertelig faktum. 


Til min store lettelse ble jeg bedt om å sjekke inn bagasjen. Nå fikk jeg god bruk for mine hardt opparbeidede sykkelmuskler, for jeg ble nødt til å ta beina på nakken for å nå flyet. Jeg slapp til og med å betale for bagasjen, fikk bare streng beskjed om å komme meg ombord. I tillegg måtte jeg forberede meg på at jeg mest sannsynlig ville bli nødt til å skrive en bagasjemelding når jeg kom fram, da det ikke var sikkert at sekken min rakk å bli med dette flyet. Jeg ergret meg over dette hele flyturen. Dette kunne komme til å bli en heller kjølig helg, for jeg hadde lagt ytterklærne i bagasjen, og hadde bare en ulljakke på meg.

Heldigvis var bekymringene mine ubegrunnet. Sekken dukket opp som en av de første på bagasjebåndet på Arlanda lufthavn, og resten av turen gikk smertefritt.

Et lite utvalg av Rosendal trädgårds kaker. I den ene koppen
er det varm eplemost med anis som er laget på stedet ...

Stockholm er virkelig en fin by å besøke med kjæresten sin! Vi tuslet stort sett rundt og holdt hverandre i hendene mens vi nøt de små, søte og trafikkfiendtlige brosteinsbelagte gatene. Når høstkulden snek seg for langt inn til skinnet, stakk vi innom en kafé, hvor vi drakk te og spiste kardemummeboller. Det er det samme som kanelboller, bare at de har masse kardemumme i stedet, både i fyllet og i selve deigen. Kjempegodt! 


Vi overnattet på en avdanket seilbåt (?) – Gustav af Klint, som ligger permanent fortøyd i Stockholm havn. Dette er en hostelbåt av aller enkleste standard, og ved første øyekast noe av det billigste du kan få tak i av losji  som ligger mer eller mindre plantet i sentrumskjernen. Men så må du betale ekstra for laken, sengtøy, håndkle og frokost, og enden på visa blir at summen ikke ligger så langt fra det du må ut for et rimelig hotellrom. Men, min tanke var at dette ville være en litt annerledes opplevelse enn å bo helt ordinært. Når du kommer inn, slår gammel motorlukt, eller hva det nå er, i mot deg. Litt som den gamle bygderutebåten hjemme i Finnmark. Det ble jo nesten litt nostalgisk. En hel armada av Green Peace-folk var også der, i tillegg til et fransk backpackerpar. Min bedre halvdel var kanskje ikke helt overbevist, men forsikret meg om at det slett ikke var SÅ dårlig. Snille kjæresten min. Diplomat til fingerspissene :) Hva gjør man ikke for husfreden ...

"this is a corner of a larger field"

På hjemreisedagen, søndag, spaserte vi bort til Djurgården og avla et besøk på Rosendals Trädgård. Det er rett og slett et drivhus som er ombygd til en kafé. Der finnes det også en nusselig butikk hvor man kan få kjøpt mange spennende ting. Vi kjøpte et veldig godt – og dyrt – brød. 

På ettermiddagen tok vi t-banen til Silja Line-terminalen. Svenskebåten er et fenomen for de som bor i Finland, i alle fall i sør. For noen er det noe av det største de kan være med på. Og da tenker jeg ikke bare på at skipet er stort. Det er liksom drømmen, å få et cruise med svenskebåten. Vel, kanskje noen blir imponert av at det står noen og tar bilde av deg før du går inn i skipet, og at det ved inngangen sitter folk og spiller fiolin. Til å begynne med ble vi det. Inntil vi innså at det hele var en turistfelle. Hele skipet var konsentrert rundt en handlegate, med tax free-produkter og restauranter. Med jevne mellomrom ble passasjerene underholdt med akrobatikk, drag show og fioliniserte sviskelåter. Om kvelden ble grunnen til at fok reiser med dette skipet bare tydeligere og tydeligere. I tax free-avdelinga ble handlevognene lastet tungt med brennevin og annet dilldall. Da vi gikk ned til lugaren, som befant seg to dekk under bildekket, ble vi bombardert med kortstokker av tenåringer i festhumør. Morgenen etter måtte vi skritte over sigarettstumper. 

Gustaf af Klint med Gamla stan i bakgrunnen

Spising er også en viktig del av det å være på cruise. Dersom du betaler på forhånd, får du velte deg i kveldsbuffeten for 30 euro. Vi hadde nøyd oss med å bestille frokost, og jeg konsentrerte meg først og fremst om ikke å overspise. 


Okei, det er bare å innrømme. Vi har vært på harrytur.


Men når det er sagt, så er det jo mulig å styre unna det man ikke liker. Det var veldig fint å kunne slippe stresset med å komme seg til en flyplass i morgentimene. I stedet kunne vi gå rett av i Helsingfors sentrum på jobb, etter å ha spist frokost i soloppgangen. Veldig deilig. Vi hadde begge følelsen av å ha vært uendelig lenge borte, selv om det bare dreide seg om en langhelg.

Kjendis og helgerapport

Vi står blant melkekartonger på super´n på Hagnäs. Med ett går ei kjent dame forbi. Jeg hvisker så diskré jeg bare kan til samboeren, og ber ham om å titte bak seg. 

Tarja Halonen – tasavallan presidentti

Det er kanskje bare i små land som Finland at en kan støte på presidenten i butikken. Men det skjer jammen ikke hver dag. 

Det var litt gøy, det må jeg i min barnslighet bare innrømme. 

Ellers hadde vi besøk av et vennepar i helga, og det var veldig deilig å bare kunne kaste fra seg alt som heter arbeid. Når en har besøk, skal en jo ikke sitte alene og knø foran dataskjermen. 

På lørdag dro vi først til Uspenski-katedralen, fordi været ikke var det aller beste. Da vi kom inn, ble vi vitne til en ortodoks dåp, noe jeg aldri har vært med på før. Ungen ble kledt naken, og dyppet ned i døpefonten. Etterpå ble den tullet inn i en for oss ganske utradisjonelt dåpsdrakt – et håndkle med kaninører. Men det er vel det som er mest praktisk når en nettopp har fått seg et bad i all offentlighet!

Etterpå gikk vi straka vegen bort til Fazer. Det er vel det mest tradisjonsrike caféen – med C og l´accent aigu – som en kan dra gjester med til. Siden det var lørdag, var det mange andre som hadde tenkt det samme som oss. Vi forlot turistfella, og bestemte oss for å ta båten inn til Suomenlinna, eller Sveaborg, som er det svenske navnet, for å gå på kafé der. Da vi såvidt var kommet ut av Fazer, fant vi ut at Chjoko lå like ved. Med en sjokoholiker i følget ble vi som ved en naturens kraft dratt inn. Der finnes håndlagde praliner til 1, 20 euro per stykk, og vi forlot butikken med ti-tolv av dem som niste. 


På Suomenlinna gikk vi til en liten søt kafé med kun 4-5 bord og gammelt interiør. Jeg syns det er så koselig der! Der går det virkelig an å føre en samtale. Vi spiste lunsj, før vi gikk på omvisningsrunde på øya. Selv om jeg har vært der 4-5 ganger, syns jeg det alltid er fint å ta runden i den vesle bygda. 


Vel inne på land tok vi med oss gjestene våre til Zinnkeller, som etterhvert har blitt vårt stamsted. Dit drar vi gjerne tilbake. Stedet er overlesset med tysk kitsch, noe som er litt morsomt og gir en litt annerledes atmosfære. Betjeninga snakker også tysk, og vi har alltid fått god service der. En går ikke dit dersom en er vegetarianer, for å si det sånn. Vi avsluttet kvelden med dessert på Fazer.


Neste dag fant vi ut at det kunne være godt å gå seg en lengre skogstur. Vi tok bussen til Maunula/ Månsas, gikk av et sted ved hovedveien, og rettet snuten mot den lille hytta "vår" i skogen, hvor en får kjøpt gode kanelboller. På veien besøkte vi dyrekirkegården, og etterpå satt vi et par timer i raststugan.

Ekornelius koser seg med en nøtt

Veien skulle bli lang å gå, vi endte på 20 km til slutt. En annen venninne ble med da vi var omtrent halvveis. Hun bor i nærheten av Seurasaari, eller Fölisön, som ligger ved siden av Ekudden, der U.K.K, eller Finlands tidligere president Urho Kalevi Kekkonen, bodde i sin tid. Boligen er for tiden under oppussing, men ved en senere anledning kunne det vært interessant å ta en titt på presidentvillaen. Han pleide visstnok å spasere rundt på Fölisön, og nå gikk vi i hans fotspor. Det bor ingen fast på øya etter det vi vet, men den er bebodd av en hel del ekorn med særdeles godt matvett. De eier ikke sjenanse, og kommer omså bort til deg og spiser av hånda di, hvis du har noe riktig godt. Helst usaltede pistasjnøtter, fant vi ut. Det var dagens attraksjon. Noen meiser kom også flygende og nappet til seg noen nøtter.


Etter å ha gått langt og lenger enn langt, endte vi opp på en pitteliten italiensk restaurant bak Kampen. Der serverte de utsøkte retter, og vi kommer garantert tilbake ved en senere anledning for å teste ut menyen ytterligere. Det som var ekstra morsomt, var at personalet faktisk snakket italiensk. Mens vi satt rundt bordet gikk praten på norsk, og jeg ble derfor helt språkforvirret da kelneren tiltalte meg på engelsk. Jeg reagerte med å svare på norsk, før det gikk opp for meg at han ikke forsto et kvekk, og gikk deretter over på italiensk. Dette ble visst han litt språkforvirret av, for da han på finsk skulle si prisen på måltidet til venninna mi, ble det noe sånt som "kaksikymmentäyksi cinquanta". Selv ble jeg litt satt ut, da det er tre år siden jeg hadde italiensk i friskt minne. Hjernen begynte med en gang å lete etter ord, og fortsatte å surre en stund etterpå.


En fin helg, med andre ord. I dag var det mandag, for å si det sånn. 

(Litt) forandring fryder

Før vi dro til hver vår arbeidsplass i morgentimene i dag tidlig, ble vi enige om at vi skulle finne på noe etter jobb som brøt en anelse med den etterhvert svært så inngåtte rutinen. 


På grunn av heftige mengder med tekst som skal korrekturleses, har jeg vært nødt til å dra sporenstreks hjem hver eneste dag nå i noe som føles som uminnelige tider. Romanen er så utrolig lang, 340 sider, og jeg har foreløpig bare kommet til side 203. Råoversettelsen er selvsagt ferdig, ellers hadde jeg vært hundre og ett ute for lenge siden. Korrekturlesing skal en oversetter imidlertid ikke kimse av, har jeg etterhvert smertelig fått erfare. Her skapes teksten om til noe som forhåpentlig til slutt skal lyde som godt og flytende norsk. Da bør originalen helst ikke være der som et forstyrrende element, som setter en stopper for mulige alternative språklige løsninger på norsk. Det er i alle fall det jeg velger å tro på det nåværende tidspunktet. Jeg håper inderlig jeg rekker fristen med mitt sjelsliv i god behold...


Tilbake til dagens eskapader, som egentlig ikke er så dramatiske, men når en er så vant til å sykle den samme, evinnelige ruta, blir selv den minste avstikker ei stjerne i taket. Vi stakk en tur i sentrum for å kjøpe knapper til ulljakka mi. Den fant jeg på loppemarked i Baptistkirka på Utsikten for kanskje et år siden. Jakkas tilstand da jeg fant den i haugen av alle de andre klærne, var noe begredelig. Størrelse L hadde krympet til XS, antagelig på grunn av en ulykksalig runde på kokvask eller noe i den dur. Imidlertid visste jeg råd. Min strikkeglade bestemor fortalte meg en gang at krympa ullplagg kan behandles med noe så simpelt som balsam. Legg ulykka i bløt med en dæsj balsam, og etterpå kan du strekke ut plagget igjen. I alle fall, jakka ble god som bare det, og er hyppig i bruk. Men nå trengte den et par fine knapper, og det fant vi etter en god halvtime i sybutikken. Skal bare sy dem på, så blir jakka så fin atte!


Etterpå var vi innom UFF, samboeren har klaget over manko på gensere, og siden vi elsker Fretex, loppermarkeder, second hand og gjenbruksbutikker, er det et eldorado for oss å være i Helsingfors. Tar jeg ikke skammelig feil, finnes det 6-7 UFF-butikker med kontinuerlig loppemarkedstemning spredt rundt omkring. 


Vi valgte en litt annen vei hjem enn den vi vanligvis pleier å ta. Nå bar det gjennom Helsingfors centralpark, eller Keskuspuisto, som det heter på finsk. Plutselig dukket det opp et skilt på veien som sa at kaféen var åpen. Her, midt i skogen? Vi fulgte kanelsnurr-lukten, og jammen åpenbarte det seg ikke en stuga i en skoglysning! Herrlich. Vi følte veldig for pullakahvit, det vil si bolle og kaffe. Da det hos oss for det meste går i te, tok vi det i stedet. Disse kanelsnurrene kan bare anbefales! Det er noe helt annet enn kanelgrifler som en får kjøpt i pose i moderlandet.... Disse her var saftige og ferske. En karelsk pirog med eggesmør skled også ned. Der satt vi på terrassen og bare nøt høstettermiddagen. Finlands motsvar på DNT sto utenfor og grillet pølser, og dermed fikset vi dagens middag også. Normalt sett er jeg ikke en stor tilhenger av udefinerbare kjøttprodukter, men nå var det helt greit. 


Vi syklet hjem i et lett regn. Deilig høstdag... I morgen lover værmeldinga 20 pluss. Det er ikke å forakte, selv om dagen skal tilbringes i arbeidsmodus foran skjermen. 

Søndagsettermiddag på to hjul

Søndag ettermiddag dro vi ut på sykkeltur. Ruta vår begynte langs Vandaelva/Vantaanjoki i retning Domarby/Tuomarinkylä. Der var det en åpen bondegård med forskjellige husdyr, blant annet kyr og griser. På veien gjorde vi en liten fotostopp ved et jorde som sto full av solsikker. 

Videre gikk veien mot en liten kaféstue, Långforsen friluftsstuga/ Pitkäkosken ulkoilumaja, på Kungseksvägen/Kuninkaantammentie, hvor vi simpelthen måtte stoppe for å ta en bulla, en kopp kaffe og saft. Deilig med rene, raske karbohydrater og koffein for min del. Akkurat det jeg trengte, for energilagrene var nede på rødt.

Hva gjør dere der oppe i
bjørka?

Etterpå fortsatte vi mot Birtas/Pirkkola, for å komme oss til sentrum via Tölöviken/Töölönlahti. Samboerens nesebor begynte å vibrere frenetisk på tur gjennom skogen på plasser der det sto sykler parkert. Sannsynligheta ville være svært høy for at en sopp-plukker sto med rompa i været mellom trærne. Fluesoppfrekvensen var imidlertid svært høy, og etter det vi kunne se, var kantarellforekomstene i alle fall ikke ved veien noe særlig å skryte av. Ute av syne, ute av sinn. 

Tydeligvis er det mange dyrekjære blant Helsingfors´ innbyggere. Underveis støtte vi på en dyrekirkegård, hvor folk altså kunne begrave sine avdøde firbente venner og fjærkledte kjæledegger. Her var det ikke spart noe på verken gravstøtter eller blomster.

Lengda på turen ble i alt 36 km, og gjett om det smakte godt med middag den kvelden...