Hjemme igjen

Da var vi hjemme igjen. Lørdag tidlig ettermiddag landa vi på norsk jord, etter en noe strabasiøs ferd hvor vi mistet 5 av 8 kolli på veien. Syklene ble igjen i Helsingfors, stående bak ei dør på flyplasssen. 

Dette visste jo ikke vi, så da vi kom til Gardermoen sto vi ved spesialbagasjeutleveringa og venta tålmodig på at syklene skulle åpenbare seg. Da ingenting skjedde, gikk kjæresten bort til informasjonsskranken for å avklare det hele. Syklene hadde aldri forlatt Helsingfors og vi måtte skrive en melding om det inntrufne. Alt i alt tok dette en halv times tid, noe som førte til at vi fikk et sabla hastverk med å komme oss på neste fly. Det var kø til bagasjedroppet, kø til spesialbagasjeskranken der vi skulle levere skipakken, og i tillegg var det lang sikkerhetskø. Jeg var nittini prosent sikker på at vi ikke kom til å rekke det.


Vi prøvde oss på fast track og ble bønnhørt. Vi stormet inn til gaten da navnene våre ble ropt opp over høytaleranlegget og rakk dermed flygninga på hengende håret.


Ved bagasjebåndet på Langnes måtte vi innse at heller ikke skiene å bli med oss. Men vi fortvilte ikke. Vi hadde forestilt oss å måtte slite oss halvt i hjel med all bagasjen; nå hadde forsinkelsene ført til at alt ble kjørt til husdøra! Veldig praktisk. Skiene kom allerede samme ettermiddag, syklene dagen etterpå.


På søndag var vi bedt til brunsj/ frunsj av ei venninne som var på besøk i byen. Vi lastet på med skjærgårdsbrød, karelsk pirog og kaffeost og la i vei på ski på lysløypa. Det var kjempekoselig å møte Tromsøfolk igjen! Vi satt der noen timer og spiste og snakket. Flere kom til etterhvert. Så ble det snakk om å dra til Grøtfjord for å gå i badstua der. Ei av de som opprinnelig skulle være med, hadde trukket seg, og dermed ble det plass til andre. Vi heiv oss med. 

Badstua ligger idyllisk til ved en vakker strand. Hadde denne befunnet seg noen breddegrader lengre sør, hadde den vært overbefolket av turister, men her får man ha godsakene helt for seg selv. Badstua var allerede ferdig oppvarmet da vi kom. Den var forma som ei tønne og hadde plass til 6 personer. Etterhvert bada vi til og med i sjøen. Med minusgrader i lufta føltes det varmere ut i vannet, men kaldt var det lell. Personlig trengte jeg 2 timer inne i varmen for å komme på tanken om å kjøle ned skrotten. Det var til gjengjeld svært forfriskende. En perfekt dag!


De neste dagene gikk med til å pakke ut og å komme til rette. Jeg er nok ikke helt inne i rutinene ennå, håper å få meg en lesesalsplass jeg kan ha bøkene mine på. Jeg forestiller meg at det vil bli lettere å komme i gang dersom jeg har et sted jeg kan sitte. Her hjemme fins det altfor mange forstyrrelsesmomenter. 


Ellers fikk jeg i går vite at jeg skal reise til Finnmark på årsmøtet for kvenforbundet! Samtidig tenker jeg å ta noen dager i hjembygda. Jeg hadde opprinnelig et ønske om å dra nordover en tur, men hadde gitt slipp på tanken av økonomiske årsaker. Dette kom altså nesten som et bønnesvar, hurra! Det blir jo også interessant å høre hva kvenforbundet har drevet med og driver med, og hvilke utfordringer de står overfor.


Hva skal så skje med denne bloggen? Vi er jo ikke lengre Finlandsfarerne, men hjemkomne. Kanskje det ikke gjør noe? Navnet kan jo forbli det samme, jeg reiser jo til Finland gjennom tekstene jeg leser... Så får vi se etterhvert hvor mange blogginnlegg det bli heretter. Jeg har jo ikke vært altfor flink til å oppdatere den. Jeg forestiller meg at jeg kommer til å blogge om turer vi foretar oss. Det vi planlegger nå, er en påsketur på ski fra Alta til Lakselv. Det er et værhardt område uten de store hyttefasilitetene underveis. Parispulkene kom denne uka, vi tenker å bruke dem på turen for å kunne fordele bagasjen på en mer fornuftig måte. 


Men først blir det korhelg. Den 25. mars har vi konsert, uten at jeg innbiller meg at jeg blir i stand til å være med på så veldig mye. Men vi får se i helga hva jeg klarer å lære meg. 


Swingformen ble prøvd i går, og den var faktisk overraskende god selv om jeg ikke har dansa på et halvt år. Det var usigelig gøy og ga et realt energiløft! Herlig! En liten salsa ble det også. Jeg er litt redd for å bli bitt av basillen igjen... For mange fritidsaktiviteter er... vel, for mange.

Review Stockholm

Svenskene er ikke så dumme
- her har de festet en postkasse
på en sporvogn. Genialt,
ikke sant?

Fredag da jeg dro til Stockholm (altså i forrige uke) var jeg trøtt, noe som jeg vanligvis pleier å være når jeg er alene hjemme. Døgnrytmen blir litt forskjøvet og forstyrret. Jeg var en times tid i svømmehallen før jeg satte kursen mot flyplassen med aller siste bussmulighet. Det var så på streken at det ikke ga noe som helst rom for forsinkelser. Alt gikk perfekt – helt til jeg kom til sikkerhetskontrollen. Som alltid hadde jeg med meg strikketøyet, og det har aldri tidligere blitt gjenstand for oppmerksomhet på flyplasser. Så langt har jeg levd i den tro at sikkerhetskontrollørene kanskje til og med synes det er litt koselig. Noen som driver med håndarbeid på en travel flyplass, liksom.


Forestillingene mine ble brutalt knust. Som en kokainsmugler ble jeg vinket inn til siden, og jeg ble spurt om hva jeg hadde i sekken. Jeg måtte tilstå at jeg hadde tatt med meg både garnnøste og pinner, men ikke slike rundpinner, for det visste jeg jo at ... Men det var "stygt". Hadde det vært trepinner, hadde det vært null problem. Nå sto kontrolløren med mitt lilla garnnøste i hendene, og jeg var livredd for at jeg skulle måtte bli nødt til å trekke ut pinnene i HULLMØNSTERET. Alle som har strikket hullmønster, vet at det ikke er bare-bare å trekke ut pinner sånn på måfå. Vips, null sokk, og mange timers bortkastet arbeid er et smertelig faktum. 


Til min store lettelse ble jeg bedt om å sjekke inn bagasjen. Nå fikk jeg god bruk for mine hardt opparbeidede sykkelmuskler, for jeg ble nødt til å ta beina på nakken for å nå flyet. Jeg slapp til og med å betale for bagasjen, fikk bare streng beskjed om å komme meg ombord. I tillegg måtte jeg forberede meg på at jeg mest sannsynlig ville bli nødt til å skrive en bagasjemelding når jeg kom fram, da det ikke var sikkert at sekken min rakk å bli med dette flyet. Jeg ergret meg over dette hele flyturen. Dette kunne komme til å bli en heller kjølig helg, for jeg hadde lagt ytterklærne i bagasjen, og hadde bare en ulljakke på meg.

Heldigvis var bekymringene mine ubegrunnet. Sekken dukket opp som en av de første på bagasjebåndet på Arlanda lufthavn, og resten av turen gikk smertefritt.

Et lite utvalg av Rosendal trädgårds kaker. I den ene koppen
er det varm eplemost med anis som er laget på stedet ...

Stockholm er virkelig en fin by å besøke med kjæresten sin! Vi tuslet stort sett rundt og holdt hverandre i hendene mens vi nøt de små, søte og trafikkfiendtlige brosteinsbelagte gatene. Når høstkulden snek seg for langt inn til skinnet, stakk vi innom en kafé, hvor vi drakk te og spiste kardemummeboller. Det er det samme som kanelboller, bare at de har masse kardemumme i stedet, både i fyllet og i selve deigen. Kjempegodt! 


Vi overnattet på en avdanket seilbåt (?) – Gustav af Klint, som ligger permanent fortøyd i Stockholm havn. Dette er en hostelbåt av aller enkleste standard, og ved første øyekast noe av det billigste du kan få tak i av losji  som ligger mer eller mindre plantet i sentrumskjernen. Men så må du betale ekstra for laken, sengtøy, håndkle og frokost, og enden på visa blir at summen ikke ligger så langt fra det du må ut for et rimelig hotellrom. Men, min tanke var at dette ville være en litt annerledes opplevelse enn å bo helt ordinært. Når du kommer inn, slår gammel motorlukt, eller hva det nå er, i mot deg. Litt som den gamle bygderutebåten hjemme i Finnmark. Det ble jo nesten litt nostalgisk. En hel armada av Green Peace-folk var også der, i tillegg til et fransk backpackerpar. Min bedre halvdel var kanskje ikke helt overbevist, men forsikret meg om at det slett ikke var SÅ dårlig. Snille kjæresten min. Diplomat til fingerspissene :) Hva gjør man ikke for husfreden ...

"this is a corner of a larger field"

På hjemreisedagen, søndag, spaserte vi bort til Djurgården og avla et besøk på Rosendals Trädgård. Det er rett og slett et drivhus som er ombygd til en kafé. Der finnes det også en nusselig butikk hvor man kan få kjøpt mange spennende ting. Vi kjøpte et veldig godt – og dyrt – brød. 

På ettermiddagen tok vi t-banen til Silja Line-terminalen. Svenskebåten er et fenomen for de som bor i Finland, i alle fall i sør. For noen er det noe av det største de kan være med på. Og da tenker jeg ikke bare på at skipet er stort. Det er liksom drømmen, å få et cruise med svenskebåten. Vel, kanskje noen blir imponert av at det står noen og tar bilde av deg før du går inn i skipet, og at det ved inngangen sitter folk og spiller fiolin. Til å begynne med ble vi det. Inntil vi innså at det hele var en turistfelle. Hele skipet var konsentrert rundt en handlegate, med tax free-produkter og restauranter. Med jevne mellomrom ble passasjerene underholdt med akrobatikk, drag show og fioliniserte sviskelåter. Om kvelden ble grunnen til at fok reiser med dette skipet bare tydeligere og tydeligere. I tax free-avdelinga ble handlevognene lastet tungt med brennevin og annet dilldall. Da vi gikk ned til lugaren, som befant seg to dekk under bildekket, ble vi bombardert med kortstokker av tenåringer i festhumør. Morgenen etter måtte vi skritte over sigarettstumper. 

Gustaf af Klint med Gamla stan i bakgrunnen

Spising er også en viktig del av det å være på cruise. Dersom du betaler på forhånd, får du velte deg i kveldsbuffeten for 30 euro. Vi hadde nøyd oss med å bestille frokost, og jeg konsentrerte meg først og fremst om ikke å overspise. 


Okei, det er bare å innrømme. Vi har vært på harrytur.


Men når det er sagt, så er det jo mulig å styre unna det man ikke liker. Det var veldig fint å kunne slippe stresset med å komme seg til en flyplass i morgentimene. I stedet kunne vi gå rett av i Helsingfors sentrum på jobb, etter å ha spist frokost i soloppgangen. Veldig deilig. Vi hadde begge følelsen av å ha vært uendelig lenge borte, selv om det bare dreide seg om en langhelg.

Kjendis og helgerapport

Vi står blant melkekartonger på super´n på Hagnäs. Med ett går ei kjent dame forbi. Jeg hvisker så diskré jeg bare kan til samboeren, og ber ham om å titte bak seg. 

Tarja Halonen – tasavallan presidentti

Det er kanskje bare i små land som Finland at en kan støte på presidenten i butikken. Men det skjer jammen ikke hver dag. 

Det var litt gøy, det må jeg i min barnslighet bare innrømme. 

Ellers hadde vi besøk av et vennepar i helga, og det var veldig deilig å bare kunne kaste fra seg alt som heter arbeid. Når en har besøk, skal en jo ikke sitte alene og knø foran dataskjermen. 

På lørdag dro vi først til Uspenski-katedralen, fordi været ikke var det aller beste. Da vi kom inn, ble vi vitne til en ortodoks dåp, noe jeg aldri har vært med på før. Ungen ble kledt naken, og dyppet ned i døpefonten. Etterpå ble den tullet inn i en for oss ganske utradisjonelt dåpsdrakt – et håndkle med kaninører. Men det er vel det som er mest praktisk når en nettopp har fått seg et bad i all offentlighet!

Etterpå gikk vi straka vegen bort til Fazer. Det er vel det mest tradisjonsrike caféen – med C og l´accent aigu – som en kan dra gjester med til. Siden det var lørdag, var det mange andre som hadde tenkt det samme som oss. Vi forlot turistfella, og bestemte oss for å ta båten inn til Suomenlinna, eller Sveaborg, som er det svenske navnet, for å gå på kafé der. Da vi såvidt var kommet ut av Fazer, fant vi ut at Chjoko lå like ved. Med en sjokoholiker i følget ble vi som ved en naturens kraft dratt inn. Der finnes håndlagde praliner til 1, 20 euro per stykk, og vi forlot butikken med ti-tolv av dem som niste. 


På Suomenlinna gikk vi til en liten søt kafé med kun 4-5 bord og gammelt interiør. Jeg syns det er så koselig der! Der går det virkelig an å føre en samtale. Vi spiste lunsj, før vi gikk på omvisningsrunde på øya. Selv om jeg har vært der 4-5 ganger, syns jeg det alltid er fint å ta runden i den vesle bygda. 


Vel inne på land tok vi med oss gjestene våre til Zinnkeller, som etterhvert har blitt vårt stamsted. Dit drar vi gjerne tilbake. Stedet er overlesset med tysk kitsch, noe som er litt morsomt og gir en litt annerledes atmosfære. Betjeninga snakker også tysk, og vi har alltid fått god service der. En går ikke dit dersom en er vegetarianer, for å si det sånn. Vi avsluttet kvelden med dessert på Fazer.


Neste dag fant vi ut at det kunne være godt å gå seg en lengre skogstur. Vi tok bussen til Maunula/ Månsas, gikk av et sted ved hovedveien, og rettet snuten mot den lille hytta "vår" i skogen, hvor en får kjøpt gode kanelboller. På veien besøkte vi dyrekirkegården, og etterpå satt vi et par timer i raststugan.

Ekornelius koser seg med en nøtt

Veien skulle bli lang å gå, vi endte på 20 km til slutt. En annen venninne ble med da vi var omtrent halvveis. Hun bor i nærheten av Seurasaari, eller Fölisön, som ligger ved siden av Ekudden, der U.K.K, eller Finlands tidligere president Urho Kalevi Kekkonen, bodde i sin tid. Boligen er for tiden under oppussing, men ved en senere anledning kunne det vært interessant å ta en titt på presidentvillaen. Han pleide visstnok å spasere rundt på Fölisön, og nå gikk vi i hans fotspor. Det bor ingen fast på øya etter det vi vet, men den er bebodd av en hel del ekorn med særdeles godt matvett. De eier ikke sjenanse, og kommer omså bort til deg og spiser av hånda di, hvis du har noe riktig godt. Helst usaltede pistasjnøtter, fant vi ut. Det var dagens attraksjon. Noen meiser kom også flygende og nappet til seg noen nøtter.


Etter å ha gått langt og lenger enn langt, endte vi opp på en pitteliten italiensk restaurant bak Kampen. Der serverte de utsøkte retter, og vi kommer garantert tilbake ved en senere anledning for å teste ut menyen ytterligere. Det som var ekstra morsomt, var at personalet faktisk snakket italiensk. Mens vi satt rundt bordet gikk praten på norsk, og jeg ble derfor helt språkforvirret da kelneren tiltalte meg på engelsk. Jeg reagerte med å svare på norsk, før det gikk opp for meg at han ikke forsto et kvekk, og gikk deretter over på italiensk. Dette ble visst han litt språkforvirret av, for da han på finsk skulle si prisen på måltidet til venninna mi, ble det noe sånt som "kaksikymmentäyksi cinquanta". Selv ble jeg litt satt ut, da det er tre år siden jeg hadde italiensk i friskt minne. Hjernen begynte med en gang å lete etter ord, og fortsatte å surre en stund etterpå.


En fin helg, med andre ord. I dag var det mandag, for å si det sånn.