lørdag 26. november 2011

Review Stockholm

Svenskene er ikke så dumme
- her har de festet en postkasse
på en sporvogn. Genialt,
ikke sant?

Fredag da jeg dro til Stockholm (altså i forrige uke) var jeg trøtt, noe som jeg vanligvis pleier å være når jeg er alene hjemme. Døgnrytmen blir litt forskjøvet og forstyrret. Jeg var en times tid i svømmehallen før jeg satte kursen mot flyplassen med aller siste bussmulighet. Det var så på streken at det ikke ga noe som helst rom for forsinkelser. Alt gikk perfekt – helt til jeg kom til sikkerhetskontrollen. Som alltid hadde jeg med meg strikketøyet, og det har aldri tidligere blitt gjenstand for oppmerksomhet på flyplasser. Så langt har jeg levd i den tro at sikkerhetskontrollørene kanskje til og med synes det er litt koselig. Noen som driver med håndarbeid på en travel flyplass, liksom.


Forestillingene mine ble brutalt knust. Som en kokainsmugler ble jeg vinket inn til siden, og jeg ble spurt om hva jeg hadde i sekken. Jeg måtte tilstå at jeg hadde tatt med meg både garnnøste og pinner, men ikke slike rundpinner, for det visste jeg jo at ... Men det var "stygt". Hadde det vært trepinner, hadde det vært null problem. Nå sto kontrolløren med mitt lilla garnnøste i hendene, og jeg var livredd for at jeg skulle måtte bli nødt til å trekke ut pinnene i HULLMØNSTERET. Alle som har strikket hullmønster, vet at det ikke er bare-bare å trekke ut pinner sånn på måfå. Vips, null sokk, og mange timers bortkastet arbeid er et smertelig faktum. 


Til min store lettelse ble jeg bedt om å sjekke inn bagasjen. Nå fikk jeg god bruk for mine hardt opparbeidede sykkelmuskler, for jeg ble nødt til å ta beina på nakken for å nå flyet. Jeg slapp til og med å betale for bagasjen, fikk bare streng beskjed om å komme meg ombord. I tillegg måtte jeg forberede meg på at jeg mest sannsynlig ville bli nødt til å skrive en bagasjemelding når jeg kom fram, da det ikke var sikkert at sekken min rakk å bli med dette flyet. Jeg ergret meg over dette hele flyturen. Dette kunne komme til å bli en heller kjølig helg, for jeg hadde lagt ytterklærne i bagasjen, og hadde bare en ulljakke på meg.

Heldigvis var bekymringene mine ubegrunnet. Sekken dukket opp som en av de første på bagasjebåndet på Arlanda lufthavn, og resten av turen gikk smertefritt.


Et lite utvalg av Rosendal trädgårds kaker. I den ene koppen
er det varm eplemost med anis som er laget på stedet ...
Stockholm er virkelig en fin by å besøke med kjæresten sin! Vi tuslet stort sett rundt og holdt hverandre i hendene mens vi nøt de små, søte og trafikkfiendtlige brosteinsbelagte gatene. Når høstkulden snek seg for langt inn til skinnet, stakk vi innom en kafé, hvor vi drakk te og spiste kardemummeboller. Det er det samme som kanelboller, bare at de har masse kardemumme i stedet, både i fyllet og i selve deigen. Kjempegodt! 


Vi overnattet på en avdanket seilbåt (?) – Gustav af Klint, som ligger permanent fortøyd i Stockholm havn. Dette er en hostelbåt av aller enkleste standard, og ved første øyekast noe av det billigste du kan få tak i av losji  som ligger mer eller mindre plantet i sentrumskjernen. Men så må du betale ekstra for laken, sengtøy, håndkle og frokost, og enden på visa blir at summen ikke ligger så langt fra det du må ut for et rimelig hotellrom. Men, min tanke var at dette ville være en litt annerledes opplevelse enn å bo helt ordinært. Når du kommer inn, slår gammel motorlukt, eller hva det nå er, i mot deg. Litt som den gamle bygderutebåten hjemme i Finnmark. Det ble jo nesten litt nostalgisk. En hel armada av Green Peace-folk var også der, i tillegg til et fransk backpackerpar. Min bedre halvdel var kanskje ikke helt overbevist, men forsikret meg om at det slett ikke var SÅ dårlig. Snille kjæresten min. Diplomat til fingerspissene :) Hva gjør man ikke for husfreden ...


"this is a corner of a larger field"
På hjemreisedagen, søndag, spaserte vi bort til Djurgården og avla et besøk på Rosendals Trädgård. Det er rett og slett et drivhus som er ombygd til en kafé. Der finnes det også en nusselig butikk hvor man kan få kjøpt mange spennende ting. Vi kjøpte et veldig godt – og dyrt – brød. 


På ettermiddagen tok vi t-banen til Silja Line-terminalen. Svenskebåten er et fenomen for de som bor i Finland, i alle fall i sør. For noen er det noe av det største de kan være med på. Og da tenker jeg ikke bare på at skipet er stort. Det er liksom drømmen, å få et cruise med svenskebåten. Vel, kanskje noen blir imponert av at det står noen og tar bilde av deg før du går inn i skipet, og at det ved inngangen sitter folk og spiller fiolin. Til å begynne med ble vi det. Inntil vi innså at det hele var en turistfelle. Hele skipet var konsentrert rundt en handlegate, med tax free-produkter og restauranter. Med jevne mellomrom ble passasjerene underholdt med akrobatikk, drag show og fioliniserte sviskelåter. Om kvelden ble grunnen til at fok reiser med dette skipet bare tydeligere og tydeligere. I tax free-avdelinga ble handlevognene lastet tungt med brennevin og annet dilldall. Da vi gikk ned til lugaren, som befant seg to dekk under bildekket, ble vi bombardert med kortstokker av tenåringer i festhumør. Morgenen etter måtte vi skritte over sigarettstumper. 


Gustaf af Klint med Gamla stan i bakgrunnen
Spising er også en viktig del av det å være på cruise. Dersom du betaler på forhånd, får du velte deg i kveldsbuffeten for 30 euro. Vi hadde nøyd oss med å bestille frokost, og jeg konsentrerte meg først og fremst om ikke å overspise. 


Okei, det er bare å innrømme. Vi har vært på harrytur.


Men når det er sagt, så er det jo mulig å styre unna det man ikke liker. Det var veldig fint å kunne slippe stresset med å komme seg til en flyplass i morgentimene. I stedet kunne vi gå rett av i Helsingfors sentrum på jobb, etter å ha spist frokost i soloppgangen. Veldig deilig. Vi hadde begge følelsen av å ha vært uendelig lenge borte, selv om det bare dreide seg om en langhelg.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Koselig med en liten hilsen ...