En skulle vøri fire år i romjul ...

... men det er ikke sikkert at livet hadde vært en fest for det. 


Vi kom tilbake til Helsingfors i formiddag etter en tysk jul hos samboers familie. Det har vært dager med familiesammenkomster og et par turer til svømmehallen. Et par kilo ost og pølser, julekaker og hostemedisin ble med i bagasjen hit igjen. Min kjære prøver med all sin makt å bekjempe basseluskene som truer med å gjøre kål på hele nyttårsfeiringa. Ennå går det bra, kanskje på grunn av en real dose med C-vitamin og saltvannsgurgling. 


Nå holder han på med å skifte sykkelkjedet mitt, det røk av en ettermiddag før jul. I går var vi sammen med hans foreldre og søsken innom en sykkelbutikk i Düsseldorf for å kjøpe sykkelhjelmer til foreldrene. Noen mente at det ikke var en så romantisk gave, men jeg syntes det var en riktig fin tanke å beskytte den intellektuelle materie fra ytre farer. I alle fall, jeg kjøpte et sykkelkjede pluss en såkalt optisk sykkellykt. Etter en test hvor jeg lyste rett i øynene med den, ble jeg nesten blindet, og konstaterte at det måtte være noe til lys. Ny lykt måtte jeg jo ha, etter at jeg var så dum å etterlate den jeg hadde før på sykkelstyret mens jeg bare skulle en snartur innom butikken. Da jeg kom ut igjen, var den selvsagt borte, og jeg måtte sykle hjem alldeles i bekmørtna*. For hver politibil jeg så, var jeg sikker på at én ville stoppe og ilegge meg en klekkelig bot for å drive med uvettig ferdsel i trafikken. Makan til forfølgelsesvanvidd. Nuvel. Nå har jeg i det minste en skikkelig fin lykt som er enda bedre til og med.


I en romjulsblogg er det vel en plikt å fortelle hva man fikk i julegave og sånn. Jeg fikk egentlig ganske så ordinære ting, blant annet en Thermarest fra foreldrene til samboeren, noe som jeg ble meget glad for. Nå kan jeg sove ute på vinteren uten å forfryse stumpen. Herrlich. Så ble det også et par ullsokker på meg. Jeg kan ikke glemme å nevne at jeg fikk Arne og Carlos´ JULEKULER på tysk! Jemini, det er noen skikkelig snåle typer! Elsker den boka, selv om det neppe blir så mange julekuler ut av det. Mønstrene kan brukes til så mangt. Holder på å mekke et par ullsokker med ekornmønster på, som jeg har hentet fra boka. 


Min kjære er virkelig en hendig kar. Han sydde vindvotter til meg. Helt på egen hånd, og det var visst noe av det første han noensinne har sydd. Jeg er imponert. De er mye finere enn noe man kan få kjøpt. Jeg skal sette inn et bilde av dem senere. Hvis jeg husker på det, vel og merke ....


Bedre enn å få, liker jeg å gi julegaver. Jeg sendte en 4,2 kg pakke til familien i Finnmark fra Tyskland, fordi det faktisk var billigere enn å sende den herfra. Pakken kom selvfølgelig ikke frem til jul, men det syns jeg ikke gjør så mye. Vi jobbet ganske hardt for å stelle i stand alle gavene, og det var en sann kilde til fortvilelse å finne gave til mannfolka i familien. Du finner rett og slett veldig sjelden noe som passer perfekt. Så får det bli noe som vitner om at vi husker på dem. Det ble forhåpentligvis ikke så gæli til slutt. For mitt vedkommende er ikke jula over før alle mann har fått åpnet gavene sine. Jeg gleder meg sånn til pakken kommer frem, sjekker Postens nettsider hver dag. Nå befinner den seg på postterminalen i Tromsø, og er visstnok klar for videresending. Så kjapp deg da, herr postmann!


Snart skal vi sykle en tur på Lankamaailma. Direkte oversatt betyr det Garnverden, og det er det jammen meg også. Den garntypen eller fargene du ikke finner der, er ikke å oppdrive. Det er et mekka for sånne som meg som lider av den uhelbredelige strikkegalskapen. Pinnene har gått i ett.


Men først må sykkelen bli ferdigreparert. Jeg fikk nettopp en statusoppdatering - sykkelen har visst fått hard medfart med 100 km hver uke: Bakskjermen er ødelagt, girvaieren er gått av, sykkelstøtta henger og slenger, bagasjebrettet er ønsket fast, kjeden - som samboen skiftet for knapt én måned siden - er i stykker. Rullemonsteret har også vært inne på sykkelsykehuset for skifting av skivebremsene. Er glad det ikke er snakk om bil, for da ville sluttsummen vært astronomisk. Dette kan man (les: min sin mann) fikse selv, bare jeg skaffer sykkeldelene. So ist das Leben.




* er fullt klar over at dette er et nordnorsk ord

Førjulsstemning i Portveien 2

Nå nærmer det seg jul ... Vi drar til Tyskland allerede tirsdag neste uke. Til nå føles det ut som om vi har vært på 100 førjulsfester. Minst. I alle fall har det vært noe nesten hver eneste kveld. Finnene kaller det "pikkujoulut", altså "lillejulsfest" eller noe i den dur. Det kan kanskje ligne på julebord, men er ikke helt det samme, tror jeg. 


Hjemme hos oss har vi fått noen små julegimmicker som bidrar til å øke julestemninga. Adventslysene er selvfølgelig på plass, og i morgen tenner vi det fjerde lyset. Samboeren min holdt på å begå den fatale feilen forrige helg, ved å tenne på alle lysene. Jeg rakk ikke å avverge det, men blåste ut lyset like etter på, så det er bare en svart veke som sladrer om fadesen.


Julekalendere har vi ikke mindre enn to av. Her er den ene:

Weckmann er noe tyskerne lager før jul. 11. november er det Martins dag, og da skal en slik en fortæres. 6. desember er det St. Nikolaus, og da er oppfølgeren på plass. Min kjære er trofast mot tradisjonen og sin kultur, og bakte til begge dagene. 

En morgen våknet vi opp til et etterlengtet syn: Snø! Naboungene var ute med akebrettene med en gang. Se hvor artige mønstre som dukket opp:

Dessverre varte ikke gleden lenge. Kanskje har vi tatt med skiene forgjeves. Værprofetene spår en svart jul. Snøen er erstattet med regn og sludd. 

O du fröliche Weihnachtszeit.

Denne lille tassen lå oppi en luke i kalenderen. Nå dingler han i lampa på kjøkkenet.

Tallinn

Vi kom oss faktisk til Tallinn forrige helg, men på grunn av været og mye sjø, ble avgangen til katamaranen avlyst. Samboeren måtte derfor springe fram og tilbake til Linda Line-terminalen for å få byttet om billettene våre til Tallinkbåten. Mot et tillegg på tilsammen 40 euro, tur/retur for begge. Tenketenketenke... Men. Vil man av gårde, så vil man av gårde.

Overfarten gikk forholdsvis bra, men for ei som blir kvalm selv på hurtigruta - kanskje spesielt på hurtigruta, aner ikke hvorfor, men sneglehuset mitt tåler visst ikke stort. Nuvel. Vel utpå, midt i en strikkeomgang, kjente jeg magen begynte å danse, og da var det bare å komme seg ut på dekk og trekke frisk luft. Det gjorde susen, selv om vi ble litt kalde. 

Været var - ikke særlig overraskende - omtrent det samme i den estiske hovedstaden. Regn, vind, kaldt ... Men vi er jo vant til værguder i dårlig lune, og lot oss såvisst ikke skremme.

Vi brukte lørdagen på å vandre rundt i byen, og her er noen fotominner fra turen vår:

Vi stakk innom en liten kafé som lå bortgjemt i et smug. Det er mange slike smug i Tallinn, og det er en av de tingene som er sjarmerende med byen.

Vi fikk oss til og med en nokså velfødd kompis inne på kafeen. Han så ut som han hadde fått nok kaker for en stund, så vi var riktig så gnadne (les: gnien) med serveringa denne gangen.

Karlsson på taket hadde også funnet veien over Østersjøen ...

Strikketøyet var som vanlig fast inventar i bagasjen........

Adgang til (altfor) billig alkohol er for et stort flertall av de finske turistene en stor grunn til å besøke naboen over dammen. Hadde jeg vært finne, hadde dette fenomenet vært en stor beveggrunn til å skifte statsborgerskap. Men så kom jeg på at jeg er norsk. Vet ikke hva som er verst... Pest eller kolera liksom. Nordmenn oppfører seg visst ikke hakket bedre på Kanariøyene. Vi var meget tilfredse med våre lette ryggsekker, hvor det heftigste  vi hadde kjøpt var estisk salami. 


Vi travet rundt i mange, mange butikker. Dessverre måtte vi konstatere at turistfaktoren var etter det vi kunne se meget dominerende. Julemarkedet besto av sikkert 30 boder, hvorav 26 var nesten identiske... I følge ei estisk jente jeg snakket med denne uka, er grunnen til dette det høye gebyret utstillere må punge ut med for å få stå på markedet.

Men alt i alt er Tallinn en by vi gjerne kommer tilbake til, mye på grunn av den unike arkitekturen fra middelalderen. Her kan man observere mye påvirkning fra blant annet hansatida, da byen hadde tette kontakter med tyske handelsmenn.                                              

  

På reisefot

Vinden uler og snøen fyker ute. Det er sikkert galskap, men vi skal begi oss ut på sjøen over til Tallinn i ettermiddag. Været er så dårlig at hurtigbåten, som vi egentlig skulle reise med, er satt ut. Vi fikk booket om billetten til Tallink-båten i stedet ved å betale 10 euro ekstra per pers. Det blir litt dyrere alt i alt, men vi fant ut at det var verdt forsøket. Hotell er allerede bestilt, og vi vil ellers tape pengene. Dessuten vil vi jo til Tallinn.


Ellers er det full julegavemekking på gang. Egentlig skulle desember måned vært helt og holdent satt av til julestria. Samboeren min er en skikkelig julenisse, han elsker å lage overraskelser. Jeg er mindre kreativ, og lider mye i førjulstida av kvaler. Det blir nok noe sånt også denne gangen. I fjor satt jeg lillejulaften og strikket sokker til ham til jeg nesten fikk senestrekk. Jeg måtte til og med ty til en nødløgn, som han sikkert gjennomskuet. Julegaver er veldig vanskelig. Folk har alt, eller ønsker seg ingenting. I tillegg har jeg fremdeles studentøkonomi, selv om det er ett år siden jeg sluttet med studiene. Viljen til å gi står dermed ikke i proporsjon til evnen.


Jeg har vært hjemmeværende husfrue i dag, forsøkt å få skikk på leiligheta med varierende resultat. Vurderte å spasere til sentrum, men innser at jeg tidsmessig ikke kommer til å rekke det. Blir rastløs av å være fysisk inaktiv i tillegg til den søte førjulstid.


Snart hever vi anker og seiler over Østersjøen, skip o´hoi!

Review Stockholm

Svenskene er ikke så dumme
- her har de festet en postkasse
på en sporvogn. Genialt,
ikke sant?

Fredag da jeg dro til Stockholm (altså i forrige uke) var jeg trøtt, noe som jeg vanligvis pleier å være når jeg er alene hjemme. Døgnrytmen blir litt forskjøvet og forstyrret. Jeg var en times tid i svømmehallen før jeg satte kursen mot flyplassen med aller siste bussmulighet. Det var så på streken at det ikke ga noe som helst rom for forsinkelser. Alt gikk perfekt – helt til jeg kom til sikkerhetskontrollen. Som alltid hadde jeg med meg strikketøyet, og det har aldri tidligere blitt gjenstand for oppmerksomhet på flyplasser. Så langt har jeg levd i den tro at sikkerhetskontrollørene kanskje til og med synes det er litt koselig. Noen som driver med håndarbeid på en travel flyplass, liksom.


Forestillingene mine ble brutalt knust. Som en kokainsmugler ble jeg vinket inn til siden, og jeg ble spurt om hva jeg hadde i sekken. Jeg måtte tilstå at jeg hadde tatt med meg både garnnøste og pinner, men ikke slike rundpinner, for det visste jeg jo at ... Men det var "stygt". Hadde det vært trepinner, hadde det vært null problem. Nå sto kontrolløren med mitt lilla garnnøste i hendene, og jeg var livredd for at jeg skulle måtte bli nødt til å trekke ut pinnene i HULLMØNSTERET. Alle som har strikket hullmønster, vet at det ikke er bare-bare å trekke ut pinner sånn på måfå. Vips, null sokk, og mange timers bortkastet arbeid er et smertelig faktum. 


Til min store lettelse ble jeg bedt om å sjekke inn bagasjen. Nå fikk jeg god bruk for mine hardt opparbeidede sykkelmuskler, for jeg ble nødt til å ta beina på nakken for å nå flyet. Jeg slapp til og med å betale for bagasjen, fikk bare streng beskjed om å komme meg ombord. I tillegg måtte jeg forberede meg på at jeg mest sannsynlig ville bli nødt til å skrive en bagasjemelding når jeg kom fram, da det ikke var sikkert at sekken min rakk å bli med dette flyet. Jeg ergret meg over dette hele flyturen. Dette kunne komme til å bli en heller kjølig helg, for jeg hadde lagt ytterklærne i bagasjen, og hadde bare en ulljakke på meg.

Heldigvis var bekymringene mine ubegrunnet. Sekken dukket opp som en av de første på bagasjebåndet på Arlanda lufthavn, og resten av turen gikk smertefritt.

Et lite utvalg av Rosendal trädgårds kaker. I den ene koppen
er det varm eplemost med anis som er laget på stedet ...

Stockholm er virkelig en fin by å besøke med kjæresten sin! Vi tuslet stort sett rundt og holdt hverandre i hendene mens vi nøt de små, søte og trafikkfiendtlige brosteinsbelagte gatene. Når høstkulden snek seg for langt inn til skinnet, stakk vi innom en kafé, hvor vi drakk te og spiste kardemummeboller. Det er det samme som kanelboller, bare at de har masse kardemumme i stedet, både i fyllet og i selve deigen. Kjempegodt! 


Vi overnattet på en avdanket seilbåt (?) – Gustav af Klint, som ligger permanent fortøyd i Stockholm havn. Dette er en hostelbåt av aller enkleste standard, og ved første øyekast noe av det billigste du kan få tak i av losji  som ligger mer eller mindre plantet i sentrumskjernen. Men så må du betale ekstra for laken, sengtøy, håndkle og frokost, og enden på visa blir at summen ikke ligger så langt fra det du må ut for et rimelig hotellrom. Men, min tanke var at dette ville være en litt annerledes opplevelse enn å bo helt ordinært. Når du kommer inn, slår gammel motorlukt, eller hva det nå er, i mot deg. Litt som den gamle bygderutebåten hjemme i Finnmark. Det ble jo nesten litt nostalgisk. En hel armada av Green Peace-folk var også der, i tillegg til et fransk backpackerpar. Min bedre halvdel var kanskje ikke helt overbevist, men forsikret meg om at det slett ikke var SÅ dårlig. Snille kjæresten min. Diplomat til fingerspissene :) Hva gjør man ikke for husfreden ...

"this is a corner of a larger field"

På hjemreisedagen, søndag, spaserte vi bort til Djurgården og avla et besøk på Rosendals Trädgård. Det er rett og slett et drivhus som er ombygd til en kafé. Der finnes det også en nusselig butikk hvor man kan få kjøpt mange spennende ting. Vi kjøpte et veldig godt – og dyrt – brød. 

På ettermiddagen tok vi t-banen til Silja Line-terminalen. Svenskebåten er et fenomen for de som bor i Finland, i alle fall i sør. For noen er det noe av det største de kan være med på. Og da tenker jeg ikke bare på at skipet er stort. Det er liksom drømmen, å få et cruise med svenskebåten. Vel, kanskje noen blir imponert av at det står noen og tar bilde av deg før du går inn i skipet, og at det ved inngangen sitter folk og spiller fiolin. Til å begynne med ble vi det. Inntil vi innså at det hele var en turistfelle. Hele skipet var konsentrert rundt en handlegate, med tax free-produkter og restauranter. Med jevne mellomrom ble passasjerene underholdt med akrobatikk, drag show og fioliniserte sviskelåter. Om kvelden ble grunnen til at fok reiser med dette skipet bare tydeligere og tydeligere. I tax free-avdelinga ble handlevognene lastet tungt med brennevin og annet dilldall. Da vi gikk ned til lugaren, som befant seg to dekk under bildekket, ble vi bombardert med kortstokker av tenåringer i festhumør. Morgenen etter måtte vi skritte over sigarettstumper. 

Gustaf af Klint med Gamla stan i bakgrunnen

Spising er også en viktig del av det å være på cruise. Dersom du betaler på forhånd, får du velte deg i kveldsbuffeten for 30 euro. Vi hadde nøyd oss med å bestille frokost, og jeg konsentrerte meg først og fremst om ikke å overspise. 


Okei, det er bare å innrømme. Vi har vært på harrytur.


Men når det er sagt, så er det jo mulig å styre unna det man ikke liker. Det var veldig fint å kunne slippe stresset med å komme seg til en flyplass i morgentimene. I stedet kunne vi gå rett av i Helsingfors sentrum på jobb, etter å ha spist frokost i soloppgangen. Veldig deilig. Vi hadde begge følelsen av å ha vært uendelig lenge borte, selv om det bare dreide seg om en langhelg.

Söta bror

I morgen reiser jeg til Stockholm. Samboer reiste dit i dag tidlig, fordi han skal på et seminar. Det skal bli deilig å komme seg over til söta bror og ta en aldri så liten helgeferie. På returen tar vi finskebåten - som på finsk side kalles for svenskebåten. Kommer altså an på i hvilken retning en reiser. Det er litt samme greia som med danskebåten, har jeg hört. I Danmark kaller de den for norskebåten. Selv har jeg aldri reist med den.

Ellers har det värt ei ganske rolig uke på jobb, med endel rydding på det meget stövete lageret, hvor det også står en kopimaskin som ikke akkurat bidrar til å heve luftkvaliteten. Jeg nös der inne på grunn av alt stövet, og var helt törr i halsen resten av kvelden. Jeg mistenker også at et lite eksem under venstre öye kom av det samme. Heldigvis trenger jeg normalt ikke å tilbringe särlig lang tid der inne. 

God helg, alle sammen!

Høststemning – snart kommer vinter´n?

Nå begynner det å bli en god stund siden sist jeg oppdaterte bloggen. Det har vært en ganske hektisk periode, eller det vil si, nå har jeg hatt det roligere enn noen gang under dette oppholdet, men dermed har det blitt tid til å gjøre andre ting som ikke har noe med jobbing å gjøre – surre rundt i sentrum etter arbeidstid, treffe venner, gå på kafé... Kort sagt, ha et liv utenom 0730 og 1600. Dette kommer ganske enkelt av at jeg ikke lenger har oversetterprosjekter ved siden av praksisen. Etter grundig vurdering fant jeg ut at jeg ikke kom til å klare og overholde tidsfristen. Dette var ikke det minste morsomt, og jeg var veldig lei meg for å måtte si opp kontrakten. Men jeg har fått det mye bedre, og ser at det var en viktig og riktig beslutning. Nå kan jeg nyte tida her i Helsingfors, treffe folk og dra på tur, uten å ha verdens svarteste samvittighet. 

I slutten av oktober var det bokmesse her i Helsingfors. Jeg fikk treffe forfatteren av boka jeg har oversatt, noe som var kjempefint. Hun er veldig vennlig innstilt overfor sine oversettere, og svarer for eksempel svært raskt på e-poster, dersom en har noe en lurer på. Ellers traff jeg de andre nordiske oversetterne. På fredagen dro vi på restaurant sammen, noe som var veldig koselig. Jeg er veldig glad for at stemninga er så positiv og lett blant de nordiske oversetterne. Jeg har hørt at det kan være ganske amper stemning blant andre grupper av europeiske oversettere, fordi konkurransen er hardere. De nordiske oversetterne er mer innstilt på samarbeid. Jeg gleder meg alltid til å møte de andre, for det gir følelsen av at problemer kan løses, og en kan få støtte og råd av andre som vet hvordan ting fungerer. Jeg setter umåtelig stor pris på det.

Samme helg som det var bokmesse, kom også samboers foreldre og søster på besøk fra Tyskland. Det var veldig koselig! De var hos oss fra lørdag formiddag til tirsdag ettermiddag. På søndag var vi på skogstur i Nuuksio/Noux. Med oss hadde vi pølser, som vi grillet over bålet. Det er noe en ytterst sjelden kan gjøre i Tyskland, i alle fall i nærområdet der samboers familie bor. Dersom de skal fyre bål, må de først spørre myndighetene om lov. Eller så må de betale for det... Noen fordeler med å bo i nord er det virkelig! Vi fant også en hel del kantareller, som vi tok med oss og hadde til middag senere på kvelden, da vi var kommet hjem igjen. 

Dagen etter dro samboer med familien sin til Borgå, mens jeg måtte dra på jobb. De kom hjem med hauger av sjokolade, og varme anbefalinger om å dra dit. Vi har allerede vært der, men bare knapt én time. Med min nyvunne fritid blir det kanskje til og med mulig å ta en dagstur dit i løpet av denne tida...

Jeg har forresten levert min første oversettelse. I slutten av oktober fikk jeg manusvasken tilbake, og der var det mildt sagt noe å gripe fatt i. Jeg holdt på i 16 timer den første dagen, og noen timer til litt senere. Helt utrolig hvor mange småfeil som kan skjule seg i en tekst! Nå har jeg lest gjennom dokumentet 5-6 ganger, og begynner å bli nokså lei av det, men det har vist seg å være helt nødvendig. Nå venter jeg på 1. korrektur. Redaktøren skrev at hun bare kom til å gi meg beskjed om endringer dersom de medførte betydningsendringer. Grammatikalske endringer ville altså bli ført rett inn. Jeg er jo egentlig ganske nysgjerrig på hvilke endringer som foreslås eller utføres, og spurte om hun kunne sende korrekturen til meg også, noe som var helt i orden. Jeg vil lære mest mulig av denne prosessen. Jeg er fullt klar over at jeg er uerfaren, men tror samtidig at dette er et håndverk jeg kan lære meg. 

Hva har så ellers skjedd denne siste tida? På fredag, den 11.11.11 på St. Martin (opprinnelig katolsk merkedag, men nå til dags er det en regional tradisjon, der hvor samboer kommer fra) hadde vi Bratapfel-kveld, hvor vi rett og slett spiste ovnsbakte epler. Samboer er litt usikker på om dette er en tradisjon som finnes i hele Tyskland på denne datoen. Vanligvis spises det gås, men siden mora hans ikke er særlig begeistret for denne fuglen, byttet de den rett og slett ut med epler. Ikke ufordelaktig, spør du meg. Bratapfel er rett og slett veldig godt, og forholdsvis enkelt, om noe tidskrevende, å lage. 

 

Bratapfel – was ist das?

For å lage Bratapfel, trenger du naturligvis epler, som du fjerner kjernehuset på. Deretter fyller du hullet med rosiner, syltetøy og nøtter, eller annet godt. Dersom noen har nøtteallergi, kan nøttene erstattes med evt. mandler, eller havregryn. Noen putter også marsipan oppi. Kanel gjør seg godt i denne herligheten. Så er det bare å steke eplene til de begynner å sprekke. Nam! 

Som tilbehør er det godt med vaniljesaus/ vaniljeis. Du kan selvfølgelig ta den lettvinte versjonen med pulver og melk fra butikken, men denne ettermiddagen bestemte vi oss for å lage vaniljesaus fra skrætsj. For å lage én liter vaniljesaus, tager du:

1 liter melk-og fløteblanding (vi hadde bare melk, det gikk også bra)

2 vaniljestenger

2 kanelstenger

8 eggeplommer

50 g sukker (i oppskriften vi fant på nett, sto det 100 g sukker for halvparten så mye væske. Vi doblet oppskriften, og hadde samme mengde sukker, men det ble veldig søtt. Neste gang vil vi lage sausen med mindre sukker...)

Pisk eggeplommer og sukker i ei skål.

Ha melk og fløte i en kjele. Splitt vaniljestengene, skrap ut frøene og ha dette i væsken, sammen med vaniljestengene. Ha oppi kanelstengene. Dette kokes opp. Husk å røre!

Ha litt av den kokende væsken oppi skåla med eggeplommer og sukker. Rør inn.

Ha kjelen i vannbad (vi tok en større kjele, og la den mindre oppi den). Dette for å kontrollere at sausen ikke svir seg. Nå skal egg-og sukkerblandinga opp i melk-og fløteblandinga, men det er VELDIG VIKTIG at herligheta ikke overstiger 84 grader, ellers blir det visstnok eggerøre. Vi hadde et steketermometer som vi kontrollerte temperaturen med, det fungerte fint. Rør kraftig til sausen tykner. Det er likevel ikke sikkert at sausen tykner, det gjorde den i alle fall ikke da vi lagde den. Litt maisstivelse reddet konsistensen. (Husk at maisstivelse skal blandes i en kopp kaldt vann, ellers er det fare for at den bare blir en stor klump i sausen).

Sausen ble god, med den sukkermengden som vi hadde, kanskje litt for søt, men det er bare å huske til neste gang at vi gjerne kan spare på det. Det var i hvert fall veldig gøy å lære noe nytt! Og det var utrolig koselig å ha gjester, det skaper liv og etterlater god energi i leiligheta. Vi var vel 8 stykker til sammen. Det var flere som måtte melde avbud, men det ble veldig trivelig med de som kom. Dette frister til gjentakelse... 

På lørdag traff jeg en kamerat som jeg ikke har truffet på lenge. Han skulle med kjæresten og hennes søster med svenskebåten til Stockholm. Så fikk vi noen timer til å prate om løst og fast. I dag skal jeg og samboer møte ei tsjekkisk jente som bor her i byen. Jeg kjenner henne fra oversetterseminaret som FILI arrangerte for to år siden, og samboer kjenner henne fra et finskkurs i Oulu i 2007. Verden er forsvinnende liten når en driver med finsk...

God søndag!