Hjernen er ikke alene

Min superkreative søster sendte meg verdens kuleste gratulasjon.

Slike hilsener gjør bursdager lettere levelige... 

Jeg kunne selvfølgelig ikke være dårligere:

Tusen takk, dette var ei skikkelig lysstrime i tilværelsen! 

Hjemme igjen

Da var vi hjemme igjen. Lørdag tidlig ettermiddag landa vi på norsk jord, etter en noe strabasiøs ferd hvor vi mistet 5 av 8 kolli på veien. Syklene ble igjen i Helsingfors, stående bak ei dør på flyplasssen. 

Dette visste jo ikke vi, så da vi kom til Gardermoen sto vi ved spesialbagasjeutleveringa og venta tålmodig på at syklene skulle åpenbare seg. Da ingenting skjedde, gikk kjæresten bort til informasjonsskranken for å avklare det hele. Syklene hadde aldri forlatt Helsingfors og vi måtte skrive en melding om det inntrufne. Alt i alt tok dette en halv times tid, noe som førte til at vi fikk et sabla hastverk med å komme oss på neste fly. Det var kø til bagasjedroppet, kø til spesialbagasjeskranken der vi skulle levere skipakken, og i tillegg var det lang sikkerhetskø. Jeg var nittini prosent sikker på at vi ikke kom til å rekke det.


Vi prøvde oss på fast track og ble bønnhørt. Vi stormet inn til gaten da navnene våre ble ropt opp over høytaleranlegget og rakk dermed flygninga på hengende håret.


Ved bagasjebåndet på Langnes måtte vi innse at heller ikke skiene å bli med oss. Men vi fortvilte ikke. Vi hadde forestilt oss å måtte slite oss halvt i hjel med all bagasjen; nå hadde forsinkelsene ført til at alt ble kjørt til husdøra! Veldig praktisk. Skiene kom allerede samme ettermiddag, syklene dagen etterpå.


På søndag var vi bedt til brunsj/ frunsj av ei venninne som var på besøk i byen. Vi lastet på med skjærgårdsbrød, karelsk pirog og kaffeost og la i vei på ski på lysløypa. Det var kjempekoselig å møte Tromsøfolk igjen! Vi satt der noen timer og spiste og snakket. Flere kom til etterhvert. Så ble det snakk om å dra til Grøtfjord for å gå i badstua der. Ei av de som opprinnelig skulle være med, hadde trukket seg, og dermed ble det plass til andre. Vi heiv oss med. 

Badstua ligger idyllisk til ved en vakker strand. Hadde denne befunnet seg noen breddegrader lengre sør, hadde den vært overbefolket av turister, men her får man ha godsakene helt for seg selv. Badstua var allerede ferdig oppvarmet da vi kom. Den var forma som ei tønne og hadde plass til 6 personer. Etterhvert bada vi til og med i sjøen. Med minusgrader i lufta føltes det varmere ut i vannet, men kaldt var det lell. Personlig trengte jeg 2 timer inne i varmen for å komme på tanken om å kjøle ned skrotten. Det var til gjengjeld svært forfriskende. En perfekt dag!


De neste dagene gikk med til å pakke ut og å komme til rette. Jeg er nok ikke helt inne i rutinene ennå, håper å få meg en lesesalsplass jeg kan ha bøkene mine på. Jeg forestiller meg at det vil bli lettere å komme i gang dersom jeg har et sted jeg kan sitte. Her hjemme fins det altfor mange forstyrrelsesmomenter. 


Ellers fikk jeg i går vite at jeg skal reise til Finnmark på årsmøtet for kvenforbundet! Samtidig tenker jeg å ta noen dager i hjembygda. Jeg hadde opprinnelig et ønske om å dra nordover en tur, men hadde gitt slipp på tanken av økonomiske årsaker. Dette kom altså nesten som et bønnesvar, hurra! Det blir jo også interessant å høre hva kvenforbundet har drevet med og driver med, og hvilke utfordringer de står overfor.


Hva skal så skje med denne bloggen? Vi er jo ikke lengre Finlandsfarerne, men hjemkomne. Kanskje det ikke gjør noe? Navnet kan jo forbli det samme, jeg reiser jo til Finland gjennom tekstene jeg leser... Så får vi se etterhvert hvor mange blogginnlegg det bli heretter. Jeg har jo ikke vært altfor flink til å oppdatere den. Jeg forestiller meg at jeg kommer til å blogge om turer vi foretar oss. Det vi planlegger nå, er en påsketur på ski fra Alta til Lakselv. Det er et værhardt område uten de store hyttefasilitetene underveis. Parispulkene kom denne uka, vi tenker å bruke dem på turen for å kunne fordele bagasjen på en mer fornuftig måte. 


Men først blir det korhelg. Den 25. mars har vi konsert, uten at jeg innbiller meg at jeg blir i stand til å være med på så veldig mye. Men vi får se i helga hva jeg klarer å lære meg. 


Swingformen ble prøvd i går, og den var faktisk overraskende god selv om jeg ikke har dansa på et halvt år. Det var usigelig gøy og ga et realt energiløft! Herlig! En liten salsa ble det også. Jeg er litt redd for å bli bitt av basillen igjen... For mange fritidsaktiviteter er... vel, for mange.

Et strikkepinnetre

Fuglene må vite
ekornet graver ned nøtter
for skrale tider
noen blir spist
andre vokser opp og blir til
et valnøtt-tre


Et eller annet sted 

vokser det kanskje opp

et bambusstrikkepinnetre

Prague next

Da reiser vi til Praha i morgen... Det skal sannelig bli godt å komme seg litt vekk og oppleve noe annet! 


Når det er sagt, så har vi hatt mange fine dager siden sist jeg oppdaterte bloggen. For noen helger tilbake var vi på besøk hos ei venninne av meg i Kuusankoski. Skiene ble med, vi fikk prøve løypene i nabolaget. Der så vi blant annet hakkespett, som er en særdeles ivrig skapning, hakker og hugger i vei med nebbet. Urkomisk å se på. Det er ingen hakkespetter i Finnmark, og dette var vel kanskje tredje eller fjerde gangen jeg så en sånn kar.


Ellers var det ganske kaldt, heldigvis ingen vind, men sånn at du kjente det godt gjennom turbuksa. Heldigvis var det ei åpen hytte på veien hvor vi kunne varme skankene, drikke en kopp varm Oboy-kakao og fortære nistepakken. Landskapet var helt nydelig, jeg stemte helt automatisk i med Sibelius Maammelaulu, den finske nasjonalsangen. 

Det har blitt noen skiturer på oss, heldigvis, vi som var så engstelige for at skiene ville bli stående arbeidsløse. Det er snø nok til alle, minusgradene sørger for perfekte løypespor. Det har kanskje vært i overkant kaldt her i det siste. Rekorden var på tjuefire blå. Det ble ingen sykkeltur de dagene.... Ellers er vi så heldige å bo rett i nærheten av løypenettet, for en utrolig luksus! Enda deiligere er det å komme seg litt lengre bort fra trafikkduren. I helga dro vi ut på en lengre tur. Vi tok bussen til Sibbo storskog og gikk fra Hanaböle träsk til Kervo, en strekning på underkant av 20 kilometer. Føret var upåklagelig, formen likeså. Det hele ble til slutt et vakkert vinterminne.


En annen ting som var kjempegøy, var da ei russisk venninne av meg kom hele veien fra St. Petersburg for å treffe oss. Jeg hadde ikke truffet henne på sikkert femten år. Vi var begge helt bestyrtet over hvor lang tid det hadde gått. Det var virkelig trivelig å se henne igjen. Nå overveier vi, eller i alle fall jeg, helt seriøst en tur til Russland til sommeren.


Nå er det bare et par fattige uker til vi vender snuten mot nord. Egentlig føles det ganske bra, det skal bli godt å kunne bestemme over sin egen arbeidshverdag igjen. Gleder meg også til å komme tilbake til Tromsø, til å gå på tur i fjellet. Vårherre har gått over med strykejernet i dette landskapet. Jeg kommer uansett tilbake hit, blant annet i juni. Da arrangerer FILI et stort oversetterseminar, hvor i alt 130 oversettere er invitert. Det gleder jeg meg til! Da er jeg jo også kommet godt i gang med min neste oversettelse. Jeg gleder meg til alt jeg skal lære.


Men først blir det Praha...

Sokkesjuka og avensjuka

... fordi det finnes så mange kreative hoder der ute! Eller kanskje det snarere er ærefrykt. 

Nå er det jammen ikke lett å holde seg i skinnet. Har oppdaget at det finnes ufattelig mange artige strikkeblogger her i Blogglandia. Det er utrolig vanskelig å holde fingrene fra fatet. Jula for to år siden oppdaget jeg ravelry.com, og jeg satt noen timer der og fikk nesten sammenbrudd av alt det fine og kreative som folk får i stand. Jeg kunne sluttet alt jeg holdt på med og bare strikket i stedet... Men det blir jo dessverre ikke penger av det. 


I går var det 13 minusgrader, så vi besluttet å ta bussen til jobb. Er det noe jeg avskyr, så er det å ta buss. Jeg blir kvalm og uvel. Med tanke på hvor frisk og våken man blir etter en sykkeltur, er bussalternativet begredelig... Men det var kanskje en lur idé likevel... I dag morges kjente jeg på sjel og kropp at jeg er syklist på sin hals. Da jeg satte med på setet, var det som alt i verden falt på plass. Hjemveien var litt verre, det finske veivesenet hadde ikke rukket å brøyte sykkelveiene helt. 

På kvelden var det lesering, vi hadde lest Rosa Liksoms Hytti nro 6, vinner av Finlandiaprisen 2010. Det er fint å kunne snakke om bøker vi har lest, det er virkelig noe jeg savner i Tromsø. Jeg har jo for det meste lest finsk litteratur, og det er ikke så mange der oppe som er i stand til det. Derfor er jeg veldig glad for muligheten jeg har hatt her. De to siste gangene har vi vært samlet hjemme hos en av oversetterne, noe som har vært en suksess. Samtalen avsporer nå og da, men vi får da utvekslet meninger.

Rosa Liksom: Hytti nro 6

Med meg hadde jeg raggegarn - tenkte jeg for en gangs skyld skulle strikke et par enkle sokker. De første sokkene jeg strikket, var nettopp raggsokker. De ligger i klesskapet på pikerommet, og trenger nok en trådstump eller to. Det var skjønt å ha skikkelig ull på pinnene igjen, og å strikke uten å telle mønster. Et strikkeprosjekt som gjør det mulig å være sosial samtidig. 


Jeg er forresten over det meste av mønsteret til øreflapplua, telte meg gjennom helga. Det blir veldig fint, og nå er jeg bare spent på hvordan jeg skal felle av. Som et pauseprosjekt lagde jeg "På kanten", og var egentlig veldig fornøyd med resultatet. Neste gang skal jeg velge et litt mykere garn, kanskje Sterk, slik oppskrifta foreslår.


Ellers begynner jeg så smått å forberede meg mentalt på å komme tilbake til Tromsø igjen. Slik har det alltid vært når jeg har flyttet bort for en tid. Seks måneder er akkurat kort nok tid til at jeg bruker halvparten av til å roe meg ned, og halvparten til å forberede meg på å pakke snippeska igjen.


Titta, titta forresten på disse søte små sokkene jeg strikket til ei lita pia! Jeg har ikke hørt fra mora om de i det hele tatt passet, men det var uansett gøy å strikke dem. Sommerfuglen fant jeg hos strikkeguruene Arne & Carlos, de andre mønstrene fant jeg i STRIKK-boka mi. 


"Sommerfuggel i vinterland"

Takk til Kjæresten som er så flink til å ta bilder! Her har han til og med dandert litt nysnø på sokkene ...

Besteforeldre

Jeg er så heldig å ha ei ekstrabestemor. Det vil si, ei farmor som ikke er biologisk, men som siden jeg var åtte har fungert som min bestemor. 


Min egen farmor rakk jeg aldri å bli kjent med, hun døde da jeg var ett år. Ifølge kilder har jeg arvet kinnbena hennes og ganglaget. Jeg har hørt at hun var arbeidsom, gavmild, raus. Hun kunne stikke penger til pappa rett som det var. "Her, ta i mot". Hun hadde en latter som gjorde at hele kroppen ristet når hun lo. Med venninnene sine pleide hun å sitte og fnise og le. Hun likte å veve. Sang gjerne en salme. Faktisk har jeg et lydopptak av henne mens hun synger Mitt hjerte alltid vanker. Det er fint å tenke på det når jeg synger den selv. Av min eldste tante, som er fantastisk til å fortelle historier både på kvænsk og på norsk (morsmålet hennes er kvænsk, eller "våres finsk", som hun kaller det), har jeg hørt mange fortellinger om farmora mi. Og av andre i bygda som pappa kommer fra. Når jeg hører historier om de avdøde slektningene mine, er det som jeg blir kjent med dem. De begynner å leve i bevisstheten min, og jeg samler på disse historiene som små skatter. 


Jeg har også ei mormor. Og en morfar. Tenk å være så heldig! Jeg har vært på mange helgebesøk hos dem. Mormor er en ubestridt kløpper på kjøkkenet. Hun eksperimenterer gjerne, og er ikke redd for å prøve noe nytt. Hun baker lefser hvert år, og morfar er bakeassistent. Han bøkker lefsene i ovnen og kjevler ut deig. Mormor triller ut emner. Jeg forsøkte meg for et par år siden, men fikk ikke toppkarakter. Lefsa mi så helt miserabel ut. Skulle gjerne lært å bake lefser. Det er ikke så mange som kan det. Gammeldagslefser. Lofotlefser. Krinalefser. Har helt sikkert glemt noen. 


Mormor er grådig dyktig med håndarbeid, og har mange, tusenvis av timer med nitidig strikking og hekling bak seg. Tenk hvilken enorm visdom hun sitter på! Så ivrige hender. Hun jobber lynraskt. Jeg prøvde en gang å lære hvordan jeg skulle kaste på strikkepinna, og ba henne vise meg. Bevegelsen skjedde i løpet av et fjerdedels sekund, og jeg var ikke i nærheta av å oppfatte hva hun hadde gjort. Når mormor først begynner å le, ler hun den hjerteligste latter. 

Morfar er mormors trofaste kompanjong. Han er sjåføren, og de kjører på hytta rett som det er. Hvis mormor trenger noe i butikken, er morfar parat. Morfar løser Sudoku med en én meter lang, tjukk blyant. Han trener vekter i godstolen. Av og til tar han seg en tur på havet, og kommer hjem med fisk til ho mor. Latteren sitter løst hos morfar. Jeg håper jeg arver smilerynkene hans.


Min samboers bestemor har også blitt min bestemor, eller oma. Hun adopterte meg tvert. Til forskjell fra mine andre besteforeldre, er det jeg som strikker sokker til henne. Hun spiller piano og orgel. Som ung hadde hun langt, tjukt kastanjebrunt hår. Oma er oppmerksom og livlig. Hun spør alltid "når kommer dere på besøk?" 


Jeg snakket med min ekstrabestemor i dag. Hun har vært på sykehus i ei uke. Hun har vært mye på sykehus i det siste. Nå skulle hun hjem, og var glad for det. Jeg forundret meg over den lettbente tonen i stemmen hennes. I fjor falt hun og skadet armen sin, og hun har hatt mye plage på grunn av det. Men hun kan da saktens strikke! Kan jo ikke bare glo på den TV´en, heller. Men det å skulle henge opp klær byr imidlertid på problemer. 


Det bestemor ikke vet om Europas kongefamilier, er ikke verdt å vite. Hun snakker om ho Sonja og han Harald som om de var nære familiemedlemmer. 


Bestemor har alltid et hjerte for de minste. Hun strikker klær til motesyke dukker. Ingen skal være glemt. Bestemor har en bestemorstol som er full av sy- og stoppenåler. Bestemor er et ekte håndarbeidsmenneske. Det var hun som lærte meg å strikke hæl. Jeg strikket min første Selbu-rose under hennes kyndige veiledning.


I dag fortalte bestemor meg om fjorårets julefeiring. Hun hadde hatt det alletiders sammen med gode venner.  Til halv fire på natta hadde hun sittet våken med ei venninne. Neste dag var hun litt trøtt ... Jeg for min del la meg halv to, og var helt skutt.


Besteforeldre er noen man kan se opp til og tenke gode tanker om. De sitter på et helt liv med kunnskap og visdom.


Takk for at besteforeldre finnes!  

Oversetterdag

Nå sitter jeg her. Med en halvmeter ordbøker foran meg, og pdf-en med originalteksten skal jeg åpne. Snart. Det er så lenge siden jeg holdt på med boka sist, og jeg er overhodet ikke i oversettingsmodus. Men jeg må tvinge meg inn i den, jo før, jo bedre. 


Ute går folk med stive bein. En mann strødde nettopp sand foran husdøra. Skikkelig lårhalsbrekkingsføre. Vi skiftet til vinterdekk denne uka, og har syklet hver dag. Men i dag tok samboeren bussen til jobb. Forrige helg var det opp til 15 minus, kjempekaldt. Kjempedeilig. Vi begynte virkelig å se for oss spreke stavtak og kanelbolle i ei hytte langs løypa. For to dager siden steg temperaturen. I går regnet det. Makan til ustabile værguder. I natt frøs det på igjen, så nå er det vaskebrett på veien.


Traff to venninner denne uka som jeg ikke hadde truffet på lenge. Det var veldig koselig! Håper det blir flere møter. Det er jo ikke så lenge til vi flytter herfra igjen. Jeg har allerede begynt å grue meg for å pakke sammen. Vi har altfor mye her, og må nok sende noen esker med posten. Men hvordan får vi 2-3 20 kilos esker herfra? Vi må antakelig til Malmi eller sentrum. Det blir et blodslit. Kanskje vi må kapre ei handlevogn.


Jeg har omsider begynt på øreflapplua til min kjære. Han fikk den i fjor i form av et gavekort, og har ventet tålmodig i over ett år nå. Jeg strevde litt med øreflappene, for det var slett ikke bare-bare å strikke mønster med frem-og-tilbake-strikk. Men jeg fant etterhvert ut hvordan jeg skulle gjøre det. Det fine med å strikke lue, er at man ikke trenger å gjøre samme operasjon to ganger, slik det er med sokker. Jeg legger ut bilder av lua når den er ferdig.


I går, mens samboer satt og tegnet av mønsteret til lua, leste jeg forskjellige håndarbeidsblogger, blant annet Else Maries Design. Her fant jeg oppskrift til en pyntekant "På kanten" som jeg straks hev meg på. Jeg har fått litt dilla på hullmønster, og prøver stadig å avansere. Ta en titt, da vel! 


Men nå. Jeg har lovet meg selv at jeg skal oversette før jeg finner på noe annet mer forlokkende. Kom igjen, hjerneceller! 

Må jo si at haugen med ordbøker jo er ganske imponerende. But image is nothing...