Review Stockholm

Svenskene er ikke så dumme
- her har de festet en postkasse
på en sporvogn. Genialt,
ikke sant?

Fredag da jeg dro til Stockholm (altså i forrige uke) var jeg trøtt, noe som jeg vanligvis pleier å være når jeg er alene hjemme. Døgnrytmen blir litt forskjøvet og forstyrret. Jeg var en times tid i svømmehallen før jeg satte kursen mot flyplassen med aller siste bussmulighet. Det var så på streken at det ikke ga noe som helst rom for forsinkelser. Alt gikk perfekt – helt til jeg kom til sikkerhetskontrollen. Som alltid hadde jeg med meg strikketøyet, og det har aldri tidligere blitt gjenstand for oppmerksomhet på flyplasser. Så langt har jeg levd i den tro at sikkerhetskontrollørene kanskje til og med synes det er litt koselig. Noen som driver med håndarbeid på en travel flyplass, liksom.


Forestillingene mine ble brutalt knust. Som en kokainsmugler ble jeg vinket inn til siden, og jeg ble spurt om hva jeg hadde i sekken. Jeg måtte tilstå at jeg hadde tatt med meg både garnnøste og pinner, men ikke slike rundpinner, for det visste jeg jo at ... Men det var "stygt". Hadde det vært trepinner, hadde det vært null problem. Nå sto kontrolløren med mitt lilla garnnøste i hendene, og jeg var livredd for at jeg skulle måtte bli nødt til å trekke ut pinnene i HULLMØNSTERET. Alle som har strikket hullmønster, vet at det ikke er bare-bare å trekke ut pinner sånn på måfå. Vips, null sokk, og mange timers bortkastet arbeid er et smertelig faktum. 


Til min store lettelse ble jeg bedt om å sjekke inn bagasjen. Nå fikk jeg god bruk for mine hardt opparbeidede sykkelmuskler, for jeg ble nødt til å ta beina på nakken for å nå flyet. Jeg slapp til og med å betale for bagasjen, fikk bare streng beskjed om å komme meg ombord. I tillegg måtte jeg forberede meg på at jeg mest sannsynlig ville bli nødt til å skrive en bagasjemelding når jeg kom fram, da det ikke var sikkert at sekken min rakk å bli med dette flyet. Jeg ergret meg over dette hele flyturen. Dette kunne komme til å bli en heller kjølig helg, for jeg hadde lagt ytterklærne i bagasjen, og hadde bare en ulljakke på meg.

Heldigvis var bekymringene mine ubegrunnet. Sekken dukket opp som en av de første på bagasjebåndet på Arlanda lufthavn, og resten av turen gikk smertefritt.

Et lite utvalg av Rosendal trädgårds kaker. I den ene koppen
er det varm eplemost med anis som er laget på stedet ...

Stockholm er virkelig en fin by å besøke med kjæresten sin! Vi tuslet stort sett rundt og holdt hverandre i hendene mens vi nøt de små, søte og trafikkfiendtlige brosteinsbelagte gatene. Når høstkulden snek seg for langt inn til skinnet, stakk vi innom en kafé, hvor vi drakk te og spiste kardemummeboller. Det er det samme som kanelboller, bare at de har masse kardemumme i stedet, både i fyllet og i selve deigen. Kjempegodt! 


Vi overnattet på en avdanket seilbåt (?) – Gustav af Klint, som ligger permanent fortøyd i Stockholm havn. Dette er en hostelbåt av aller enkleste standard, og ved første øyekast noe av det billigste du kan få tak i av losji  som ligger mer eller mindre plantet i sentrumskjernen. Men så må du betale ekstra for laken, sengtøy, håndkle og frokost, og enden på visa blir at summen ikke ligger så langt fra det du må ut for et rimelig hotellrom. Men, min tanke var at dette ville være en litt annerledes opplevelse enn å bo helt ordinært. Når du kommer inn, slår gammel motorlukt, eller hva det nå er, i mot deg. Litt som den gamle bygderutebåten hjemme i Finnmark. Det ble jo nesten litt nostalgisk. En hel armada av Green Peace-folk var også der, i tillegg til et fransk backpackerpar. Min bedre halvdel var kanskje ikke helt overbevist, men forsikret meg om at det slett ikke var SÅ dårlig. Snille kjæresten min. Diplomat til fingerspissene :) Hva gjør man ikke for husfreden ...

"this is a corner of a larger field"

På hjemreisedagen, søndag, spaserte vi bort til Djurgården og avla et besøk på Rosendals Trädgård. Det er rett og slett et drivhus som er ombygd til en kafé. Der finnes det også en nusselig butikk hvor man kan få kjøpt mange spennende ting. Vi kjøpte et veldig godt – og dyrt – brød. 

På ettermiddagen tok vi t-banen til Silja Line-terminalen. Svenskebåten er et fenomen for de som bor i Finland, i alle fall i sør. For noen er det noe av det største de kan være med på. Og da tenker jeg ikke bare på at skipet er stort. Det er liksom drømmen, å få et cruise med svenskebåten. Vel, kanskje noen blir imponert av at det står noen og tar bilde av deg før du går inn i skipet, og at det ved inngangen sitter folk og spiller fiolin. Til å begynne med ble vi det. Inntil vi innså at det hele var en turistfelle. Hele skipet var konsentrert rundt en handlegate, med tax free-produkter og restauranter. Med jevne mellomrom ble passasjerene underholdt med akrobatikk, drag show og fioliniserte sviskelåter. Om kvelden ble grunnen til at fok reiser med dette skipet bare tydeligere og tydeligere. I tax free-avdelinga ble handlevognene lastet tungt med brennevin og annet dilldall. Da vi gikk ned til lugaren, som befant seg to dekk under bildekket, ble vi bombardert med kortstokker av tenåringer i festhumør. Morgenen etter måtte vi skritte over sigarettstumper. 

Gustaf af Klint med Gamla stan i bakgrunnen

Spising er også en viktig del av det å være på cruise. Dersom du betaler på forhånd, får du velte deg i kveldsbuffeten for 30 euro. Vi hadde nøyd oss med å bestille frokost, og jeg konsentrerte meg først og fremst om ikke å overspise. 


Okei, det er bare å innrømme. Vi har vært på harrytur.


Men når det er sagt, så er det jo mulig å styre unna det man ikke liker. Det var veldig fint å kunne slippe stresset med å komme seg til en flyplass i morgentimene. I stedet kunne vi gå rett av i Helsingfors sentrum på jobb, etter å ha spist frokost i soloppgangen. Veldig deilig. Vi hadde begge følelsen av å ha vært uendelig lenge borte, selv om det bare dreide seg om en langhelg.

Söta bror

I morgen reiser jeg til Stockholm. Samboer reiste dit i dag tidlig, fordi han skal på et seminar. Det skal bli deilig å komme seg over til söta bror og ta en aldri så liten helgeferie. På returen tar vi finskebåten - som på finsk side kalles for svenskebåten. Kommer altså an på i hvilken retning en reiser. Det er litt samme greia som med danskebåten, har jeg hört. I Danmark kaller de den for norskebåten. Selv har jeg aldri reist med den.

Ellers har det värt ei ganske rolig uke på jobb, med endel rydding på det meget stövete lageret, hvor det også står en kopimaskin som ikke akkurat bidrar til å heve luftkvaliteten. Jeg nös der inne på grunn av alt stövet, og var helt törr i halsen resten av kvelden. Jeg mistenker også at et lite eksem under venstre öye kom av det samme. Heldigvis trenger jeg normalt ikke å tilbringe särlig lang tid der inne. 

God helg, alle sammen!

Høststemning – snart kommer vinter´n?

Nå begynner det å bli en god stund siden sist jeg oppdaterte bloggen. Det har vært en ganske hektisk periode, eller det vil si, nå har jeg hatt det roligere enn noen gang under dette oppholdet, men dermed har det blitt tid til å gjøre andre ting som ikke har noe med jobbing å gjøre – surre rundt i sentrum etter arbeidstid, treffe venner, gå på kafé... Kort sagt, ha et liv utenom 0730 og 1600. Dette kommer ganske enkelt av at jeg ikke lenger har oversetterprosjekter ved siden av praksisen. Etter grundig vurdering fant jeg ut at jeg ikke kom til å klare og overholde tidsfristen. Dette var ikke det minste morsomt, og jeg var veldig lei meg for å måtte si opp kontrakten. Men jeg har fått det mye bedre, og ser at det var en viktig og riktig beslutning. Nå kan jeg nyte tida her i Helsingfors, treffe folk og dra på tur, uten å ha verdens svarteste samvittighet. 

I slutten av oktober var det bokmesse her i Helsingfors. Jeg fikk treffe forfatteren av boka jeg har oversatt, noe som var kjempefint. Hun er veldig vennlig innstilt overfor sine oversettere, og svarer for eksempel svært raskt på e-poster, dersom en har noe en lurer på. Ellers traff jeg de andre nordiske oversetterne. På fredagen dro vi på restaurant sammen, noe som var veldig koselig. Jeg er veldig glad for at stemninga er så positiv og lett blant de nordiske oversetterne. Jeg har hørt at det kan være ganske amper stemning blant andre grupper av europeiske oversettere, fordi konkurransen er hardere. De nordiske oversetterne er mer innstilt på samarbeid. Jeg gleder meg alltid til å møte de andre, for det gir følelsen av at problemer kan løses, og en kan få støtte og råd av andre som vet hvordan ting fungerer. Jeg setter umåtelig stor pris på det.

Samme helg som det var bokmesse, kom også samboers foreldre og søster på besøk fra Tyskland. Det var veldig koselig! De var hos oss fra lørdag formiddag til tirsdag ettermiddag. På søndag var vi på skogstur i Nuuksio/Noux. Med oss hadde vi pølser, som vi grillet over bålet. Det er noe en ytterst sjelden kan gjøre i Tyskland, i alle fall i nærområdet der samboers familie bor. Dersom de skal fyre bål, må de først spørre myndighetene om lov. Eller så må de betale for det... Noen fordeler med å bo i nord er det virkelig! Vi fant også en hel del kantareller, som vi tok med oss og hadde til middag senere på kvelden, da vi var kommet hjem igjen. 

Dagen etter dro samboer med familien sin til Borgå, mens jeg måtte dra på jobb. De kom hjem med hauger av sjokolade, og varme anbefalinger om å dra dit. Vi har allerede vært der, men bare knapt én time. Med min nyvunne fritid blir det kanskje til og med mulig å ta en dagstur dit i løpet av denne tida...

Jeg har forresten levert min første oversettelse. I slutten av oktober fikk jeg manusvasken tilbake, og der var det mildt sagt noe å gripe fatt i. Jeg holdt på i 16 timer den første dagen, og noen timer til litt senere. Helt utrolig hvor mange småfeil som kan skjule seg i en tekst! Nå har jeg lest gjennom dokumentet 5-6 ganger, og begynner å bli nokså lei av det, men det har vist seg å være helt nødvendig. Nå venter jeg på 1. korrektur. Redaktøren skrev at hun bare kom til å gi meg beskjed om endringer dersom de medførte betydningsendringer. Grammatikalske endringer ville altså bli ført rett inn. Jeg er jo egentlig ganske nysgjerrig på hvilke endringer som foreslås eller utføres, og spurte om hun kunne sende korrekturen til meg også, noe som var helt i orden. Jeg vil lære mest mulig av denne prosessen. Jeg er fullt klar over at jeg er uerfaren, men tror samtidig at dette er et håndverk jeg kan lære meg. 

Hva har så ellers skjedd denne siste tida? På fredag, den 11.11.11 på St. Martin (opprinnelig katolsk merkedag, men nå til dags er det en regional tradisjon, der hvor samboer kommer fra) hadde vi Bratapfel-kveld, hvor vi rett og slett spiste ovnsbakte epler. Samboer er litt usikker på om dette er en tradisjon som finnes i hele Tyskland på denne datoen. Vanligvis spises det gås, men siden mora hans ikke er særlig begeistret for denne fuglen, byttet de den rett og slett ut med epler. Ikke ufordelaktig, spør du meg. Bratapfel er rett og slett veldig godt, og forholdsvis enkelt, om noe tidskrevende, å lage. 

 

Bratapfel – was ist das?

For å lage Bratapfel, trenger du naturligvis epler, som du fjerner kjernehuset på. Deretter fyller du hullet med rosiner, syltetøy og nøtter, eller annet godt. Dersom noen har nøtteallergi, kan nøttene erstattes med evt. mandler, eller havregryn. Noen putter også marsipan oppi. Kanel gjør seg godt i denne herligheten. Så er det bare å steke eplene til de begynner å sprekke. Nam! 

Som tilbehør er det godt med vaniljesaus/ vaniljeis. Du kan selvfølgelig ta den lettvinte versjonen med pulver og melk fra butikken, men denne ettermiddagen bestemte vi oss for å lage vaniljesaus fra skrætsj. For å lage én liter vaniljesaus, tager du:

1 liter melk-og fløteblanding (vi hadde bare melk, det gikk også bra)

2 vaniljestenger

2 kanelstenger

8 eggeplommer

50 g sukker (i oppskriften vi fant på nett, sto det 100 g sukker for halvparten så mye væske. Vi doblet oppskriften, og hadde samme mengde sukker, men det ble veldig søtt. Neste gang vil vi lage sausen med mindre sukker...)

Pisk eggeplommer og sukker i ei skål.

Ha melk og fløte i en kjele. Splitt vaniljestengene, skrap ut frøene og ha dette i væsken, sammen med vaniljestengene. Ha oppi kanelstengene. Dette kokes opp. Husk å røre!

Ha litt av den kokende væsken oppi skåla med eggeplommer og sukker. Rør inn.

Ha kjelen i vannbad (vi tok en større kjele, og la den mindre oppi den). Dette for å kontrollere at sausen ikke svir seg. Nå skal egg-og sukkerblandinga opp i melk-og fløteblandinga, men det er VELDIG VIKTIG at herligheta ikke overstiger 84 grader, ellers blir det visstnok eggerøre. Vi hadde et steketermometer som vi kontrollerte temperaturen med, det fungerte fint. Rør kraftig til sausen tykner. Det er likevel ikke sikkert at sausen tykner, det gjorde den i alle fall ikke da vi lagde den. Litt maisstivelse reddet konsistensen. (Husk at maisstivelse skal blandes i en kopp kaldt vann, ellers er det fare for at den bare blir en stor klump i sausen).

Sausen ble god, med den sukkermengden som vi hadde, kanskje litt for søt, men det er bare å huske til neste gang at vi gjerne kan spare på det. Det var i hvert fall veldig gøy å lære noe nytt! Og det var utrolig koselig å ha gjester, det skaper liv og etterlater god energi i leiligheta. Vi var vel 8 stykker til sammen. Det var flere som måtte melde avbud, men det ble veldig trivelig med de som kom. Dette frister til gjentakelse... 

På lørdag traff jeg en kamerat som jeg ikke har truffet på lenge. Han skulle med kjæresten og hennes søster med svenskebåten til Stockholm. Så fikk vi noen timer til å prate om løst og fast. I dag skal jeg og samboer møte ei tsjekkisk jente som bor her i byen. Jeg kjenner henne fra oversetterseminaret som FILI arrangerte for to år siden, og samboer kjenner henne fra et finskkurs i Oulu i 2007. Verden er forsvinnende liten når en driver med finsk...

God søndag!